30.3.09

Paal-Helge Haugen



Bildet - OPPRØRERE: Tor Obrestad, Paal-Helge Haugen og Einar Økland, tre unge opprørere fra gruppa kring det litterære tidsskriftet Profil, avbildet i Oslo 8. desember 1966.

Paal-Helge Haugen blir presentert på følgende måte av forlaget:



Paal-Helge Haugen er født i Valle, Setesdal i 1945. Paal-Helge Haugen debuterte med diktsamlingen Blad frå ein austleg hage (1968) da han studerte medisin i Oslo. Etter legeutdannelsen dro han et år til USA, hvor han studerte film og teater. I 1972 kom han hjem til en karriere som skulle fylles med en rekke diktsamlinger, en roman, samarbeid med billedkunstnere og komponister, barnebøker og dramatikk. Haugens bøker er oversatt til rundt 20 språk.

Studerte medisin ved Universitetet i Oslo 1964–70. Medlem av redaksjonen i tidsskriftet PROFIL 1965–67. Film- og teaterstudier i USA, 1971–72. Underviste i film- og skjønnlitterær skriving 1973–78. Frilans forfatter siden 1978. Formann i Statens Filmproduksjonsutvalg 1980–85. Tidligere formann i Den norske Forfatterforenings litterære råd, og nestformann i Norske Dramatikeres Forbund. Ble valgt til den norske representanten ved kulturmønstringa "Scandinavia Today" i USA 1982.

Han har samarbeidet med en rekke billedkunstnere (Kjell Nupen, Grete Nash, Olav Chr. Jensen, Jens Johannesen, Jan Groth, m. fl.) og både norske og utenlandske komponister (Iannis Xenakis, Atli Heimir Sveinsson, Kjell Habbestad, Bjørn Kruse, Arne Nordheim, m.fl.)


De burde kanskje vite at Blad frå ein austleg hage kom i 1965 og at det var oversettelse av klassiske haikudikt i samarbeid med Masahiko Inadomi! Jeg synes det er fint med poeter med legeutdannelse og velger den vekk til fordel for poesien.

I Norsk lyrikkhistorie 200 - 2000 presenterer Ivar Havnevik Haugen på følgende måte:

Haugen er den i Profil-gruppen som i minst grad avviker fra hovedstrømmen i norsk lyrikk. Kontinuiteten fra ekspresjonismen ved århundreskiftet er bevart, og den er beriket av vekten hans selv og hans unge kollegaer la på renhet i språkføring og billedbruk, presisjon i stilen, restriksjon av rytmen. Haugen var en av dem som brakte den japanske haiku-formen til Norge, ved å gjendikte et stort og innflytelsesrikt utvalg sammen med japaneren Masahiro Inadomi. Dette har utvilsomt vært en skole i litterær økonomi som kanskje stod i motsetning til dikterens eget poetiske gemytt, med dets følsomhet for andres sorg og med en egen sårbarhet som kommer til uttrykk i formspråket. Den orientalske disiplin har nok virket sterkt som beskyttelse mot eventuell sentimentalitet Nå er det en forståelsesfull allmenn melankoli som strømmer gjennom tekstene, med hengivelse til tilværelsens gleder og til den store europeiske kulturens frambringelser, men også med en fornemmelse av at virkelighetens lyse sider utgjør et tynt lag over en mørkere verdenssubstans, som stadig er synlig gjennom fernissen.


Det ligger en hypotese her om at Blad frå ein austleg hage var et innflytelserikt verk for samtida og ettertida, både i norsk litteratur og i Haugens eget forfatterskap.


Det kunne vært interessant å lage en undersøkelse eller utspørring blant norske poeter om verket.

19.3.09

Notis fra VG 18. november 1965

Opplesningsaften i «Athenaion»

Førstkommende torsdag arrangerer den litterære forening Athenaion en opplesning. Publikum får anledning til å stifte nærmere bekjentskap med noen av høstens norske forfattere. Blant dem som vil lese fra sine nye bøker er Ebba Haslund (fra romanen «Det trange hjertet), Reidar Kjellberg (fra «Den store stasjon og andre kåserier» og lyrikerne Stein Mehren(Gobelin Europa), Peter R. Holm (Øyeblikkets forvandlinger) og Jan Erik Vold (Mellom speil og speil)
Møtet holdes som vanlig i Lektorenes Hus. Wergelandveien 15.

Er det noen som vet noe om denne foreningen og opplesninger på 1960-tallet?

Jan Erik Vold debuterer

Henning Wærp omtaler debutsamlingen i sin glimrende oppsummeringsartikkel av Volds forfatterskap på denne måten:

Jan Erik Vold debuterte i 1965 med diktsamlingen mellom speil og speil, som innbragte ham Tarjei Vesaas debutantpris. Det som i samtiden trolig vakte mest oppmerksomhet, var de to avdelingene med figurdikt, "Rom og speil" og Frosne ord", der dikt typografisk er satt opp slik at de danner bilder: et kors, et kvadrat, et timeglass, et yin og yang tegn m.fl. Det er språkets materialitet det her fokuseres på, og ikke abstrakter som "sjel" og "ånd". Diktene fanges nettopp med blikket.
Når det gjelder de øvrige diktene i diktsamlingen, må de sies å befinne seg innenfor en tradisjonell modernistisk motivkrets, med en speilmetaforikk som problematiserer både selvidentitet og referensialitet, korrespondanse til en eventuell virkelighet der ute som man kan forholde seg til.

skal
den som drikker av sitt eget bilde løse speilets
gåte

Dette er prologdiktet til samlingen, et dikt formet som et spørsmål, dog uten spørsmålstegn og et svar gis heller ikke. Derimot kretser mange av diktene i diktsamlingen rundt problematikken innestengthet og lengsel etter kontakt. Det at diktene er tittelløse, at skilletegn ikke brukes og sidetall ikke finnes, setter leseren i noe av samme rådville stemning som diktjeget. Det er vanskelig å orientere seg i diktsamlingen, diktene flyter over i hverandre. Man merker imidlertid poetens komposisjonsvilje i en inndeling på et større plan. Diktsamlingen faller i syv avdelinger, pluss et innledningsdikt og ett avslutningsdikt. Ved at innledningsdiktet er plassert foran kolofonsiden og avslutningsdiktet etter innholdsfortegnelsen, utfordres grensene for hvor diktsamlingen starter: De vanligvis ytre markører fra forlag og bokprodusenter er innskrevet i selve diktsamlingen.

mellom speil og speil inneholder en rekke natur og kjærlighetsdikt som i et etterpå perspektiv kan sies å være utypiske for Jan Erik Vold. Flere av diktene er preget av harmoni, nesten symbiose, i en heller høystemt metaforikk eller i en besvergende klanglighet som Vold senere nettopp kritiserer, f.eks. denne: "Når natten lener seg tilbake på sitt leie over myk mørk ås [...]". Og følgende verselinjer kunne ha vært skrevet av Hans Børli eller Halldis Moren Vesaas: "slik står jeg og hviler min panne mot treet / som reiser seg rolig mot stjernene". Dette er ikke dårlig, tvert i mot vakkert, men det er en type nærværs eller inderlighetspoetikk som Jan Erik Vold senere distanserer seg fra. En slik korrespondanse jeg natur kosmos tilhører et romantisk univers og ikke en dennesidig modernisme som Vold ellers representerer.

1965 - Tre utgivelser med tyngde


Speil, dødssynder og haiku

Det skjer en rekke ting i 1965. Jeg må innrømme at jeg ikke har oversikten over alt som skjer. Men noen av de viktige ting jeg vil fokusere på er:
- Jan Erik Vold debuterer med mellom speil og speil
- Georg Johannesen plasserer en påle i norsk litteraturhistorie med diktsamlingen: Ars Moriendi eller de syv dødsmåter der han tar for seg de syv dødssynder.
- Paal-Helge Haugen gir ut haikusamlingen: Blad frå ein austleg hage som bestod av oversatte haikudikt fra den klassiske østlige arven. Den består også av et informativt forord av Masahiko Inadomi som tar for seg i fire store i japansk tradisjon.

En haikuklassiker:

gammal dam
ein frosk hoppar
lyden av vatn
(basho/paal helge haugen)



Her er et eksempel på den spesielle tredelte formen som diktene i Ars Moriendi har:

17.3.09

Astrid blomstrer

Hovedskikkelse i etterkrigsmodernismen

Astrid blir av litteraturhistorieskrivere regnet som en av de sentrale poetene på 1950-tallet i Norge. Når hun får kritikerprisen i 1964 er det norske lyrikken inn i et formskifte. Diktene i Frokost i det Grønne virker veldig femtitalls når vi leser dem idag, men det blir jo en slags etterpåklokskap. Hun har kanskje mye til felles med Kate Næss sin første samling. Selv om hun i noen dikt beskriver angst og fremmedgjøring: "Plutselig nakne / gult seende lyspærer. / Rykker meg løs. / Vekket av veggenes / rykkende svinginger.", så blir det mye have og blomstrende metaforer i lyrikken hennes. Det viser seg også i valg av konservative riksmålsformere i diktene. Hun frigjør seg ikke fra generasjonen hun debuterer i og har ikke et personlig nok uttrykk til å løfte seg ut av litteraturhistorikernes merkelapper og kategoriseringer. Kanskje viser det også at kritikerne på 60-tallet fremdeles letet etter 50-tallets poesimarkører når de ville vise kvalitet. Men nok etterpåklokskap. Her er et dikt fra 1964-samlingen:

BLOMSTRENDE FRUKTTRÆR

Trær som blomstrer som nerver på sprang gjennom huden.
Erindring som engler med hånd under kinn på en sky på en reise.
Fornemmet av flokker av snehvite hjorter
flyktende gjennom min have.

Fra denne evinnelig aldri-hvilende jord
strømmer saftene til mine fotsåler.
Mine føtter vil kjenne muld under neglene.
Mine føtter vil danse.
Leggene lystrer de gressgrønne klimpringer.
Lendene lytter. Hoftene hører
det groendes tromminger.
Blomsterblad flagrer i mine armers blod.
Fra mine henders fingergrener
springer fullblods roser.

Trær som blomstrer som rosa-springende
svanevingede musling-susende
danserinner som tåspiss-glidene flykter gjennom min have.
Med fruktsmak på tungen. Jeg er dem alle
i en blomstring som bar den hvite sne kan stanse.

("Blomstrende frukttrær" fra Frokost i det grønne 1964)
av Astrid Hjertenæs Andersen.

Her blir Astrid ett med sine organiske metaforer og som en slags sjaman beveger hun seg inn i trærne og dveler sevjestrømmen. Hun tar opp arven fra romantikken og blander det med et høymodernistisk uttrykk. Sinn og natur smelter sammen og viser en måte å være tilstede i verden på. Jo nærmere naturen, jo mer autentisk, virker det som. Her finnes ingen brødristere eller kaffekjeler med vinger, men frukt og vin inntas til frokost i en tidløs atmosfære. Paradokset er ved å være tidløs blir hun fanget av sin egen tid og blir tidstypisk. Tida er i ferd med å løpe ut for 50-tallsmodernistene. Georg og Jan Erik står i kulissene og varsler en ny tid og en ny mer hverdagslig, enkel og konkret modernisme.

PS. Økland om poetikk

Utdraget er hentet fra boka Dialoger som kom 1993. Intervjuer er Alf van der Hagen:

Har du en poetikk, Einar Økland?

- Ja, det er eit spørsmål eg verkeleg har stilt meg sjølv og prøvd å svare på. Eg trur at eg har det - i praksis. Hovudtrekka i min poetikk er å avvise normative, kategoriske utsegner om litteratur, korleis den ideelt sett bør vere. Eg er stort sett orientert ut frå det negative: I alle fall ikkje slik, i alle fall ikkje slik! Eit godt dikt er eit dikt som ikkje er dårleg. Ei godt dikt er eit dikt du ikkje kan avvise. Ei anna utgangspunkt er at eg vegrar meg mot å trekke forhasta og kategoriske konklusjonar. Eg skjøna tidleg at eg må leve med mange stilartar, og med mange opne og uløyste spørsmål. Sjølv om eg ofte seier at alle forfattarar eigentleg er filosofar, er eg eigentleg anti-filosof. Fordi så mange filosofar landar på ei standpunkt, ei livsforståing, ei heilskapsforståing. Eg graviterer ikkje mot dette. Derimot ser eg gjerne at ein tar ansvar for sine handlingar - det er eit anna utgangspunkt: Eg er stort sett ansvarleg. Ein skal kunne grunngi det ein gjer, eller i det minste sjå forlengingar og konsekvensar av det ein gjer - eit stykke på veg. For meg har dette ført til - enda så glad er i brotet og i det punktiforme - at eg bruker normalsetningen ein god del meir enn mange av mine kolleger. Kanskje mykje meir enn eg sjølv liker å sjå i augene. Eigentleg har eg utforska normalspråket meir enn det nokon kallar det eksperimentelle, det knuste, det fragmenterte. Dette kan eg sjå i dag. Grunnen er at eg ikkje ser nokre gyldige og haldbare alternativ til det. Eg går heller aldri så langt bort i språket mitt, at eg ikkje ser at det kan ha tilknyting til samfunnsforholda. Eg har som sagt brukt normalsetningen mykje meir enn eg hadde planlagt å gjere i livet. Eg har vore kritisk til språket, trudd det var nedslite og ubrukeleg. Og så har eg meir og meir skjønt at normalspråket er nærmest utømmeleg, det er det mest uttrykkskraftige vi har. Det er vi som brukar det som sviktar, om det ikkje kan nyttast. Men eg har vore innom mange poetikkar. Prøvd meg fram... Ein vil alltid finne eitt eller to dikt av ein heilt annan type enn det mest vanlege. Det som ein gong skal gå gjennom dikta mine, vil finne at Einar Økland har vore ein slags Kilroy: " Har har vore konkretist her, nyenkel der, surrealistisk der." Nokre dikt er sjølvsagt situasjonsbestemte replikkar til andres dikt, til andres poetikkar eller svar på tenkte utfordringar. Men eg har aldri kunna halde fram som om eg hadde funne min eigen stil. Eg har aldri trudd det gjaldt å finne fram til noko som skulle vere meg sjølv, og deretter halde på med dette. Tvert i mot, den dagen eg finn noko slikt, då sluttar eg. Alt tyder på at om eg fekk til noko som var heilt perfekt eller gyldig til all tid -da vil det vere det siste eg gjorde. Eg ville ikkje reprodusere det. Det ville stri mot det eg trur på. Men dette er innsida av skrivinga, den private. På utsida er eg practicus, ein situasjonsavhengig råstoffleverandør.

12.3.09

1964 - Frokost i det grønne


I 1964 fikk Astrid Hjertenæs Andersen kritikerprisen for "Frokost i det grønne". Det gjorde meg nysgjerrig. Øystein Rottem beskriver samlingen i snl.no:
"Et enklere, mer anskuelig og deskriptivt billedspråk preger Frokost i det grønne (1964), der naturopplevelser og inspirasjon fra musikk og billedkunst fortsatt spiller en viktig rolle. I flere dikt stilles konkrete bilder konjunksjonsløst ved siden av hverandre – “En naken klippe. Strand. Et sus av stillhet.”, og de lange setningsperiodene er erstattet av setningsemner."