4.4.11

Alabama? av Helge Torvund




















lyset

du treng

finst


Med disse lakoniske ordene åpner Torvund sin nye diktsamling. Vi kan velge å se ordene i forhold til mørke erfaringer knyttet til farens død og kreftsykdommen. I all lidelse og sorg består likevel livet i sin skjønnhet: i naturen, i kunsten, i kjærligheten, i diktene og musikken. Referansene til kultur er mange i denne diktsamlingen og utgjør et slags lysende kraftsenter i boka. Det finnes musikalske referanser til Bob Dylans All along the Watchtower i "Kjøpesenteret lyser", The Shadows' Apache i "Lange Modigliane-halsar", Dylan i "What did you hear, my blue eyed son?", Olivier Messiaens fuglesymfoni i "Sampla", John Cage i samme dikt. I delen som heter Sveve ut frå sjette etasje består av fire Nokturne-dikt som betyr noe sånt som musikalske komposisjoner for å beskrive natta. Vi befinner oss på både i en konkret natt på universitetssykehuset i Stavanger, men også en slags sjelelig mørke der musikken fra Jimmy Smith, Rolling Stones, London Bach Choir, Ravi Shankar og Leonard Cohen danner utgangspunktet for lysende diktmeditasjoner.

Lyssmeden

Vi kan også se lys-metaforen som et gjentatt motiv i forfatterskapet. Her er det mest "innlysende" å se tilbake til Lyssmeden fra 1983, som var et gjennombrudd for Torvund. Smed i betydningen ordsmed. Musikk, sansing, lys, ord og følelser smelter ofte sammen i diktene til Torvund. Det musikalske finnes i sansningen av naturen: "Vårlyset hyler med iltre gitarer av vind". I teksten "Diktet syg til seg mørker" skriver han om diktet som det skulle være et instrument: "Eg legg dette diktet ned i eit spesiallaga etui av mørkt tre / fora med grøn fløyel." Og i diktet "Farveldikt 1" tar han "farvel til celloen som søv i skogens øyra". Musikk, natur og sansning flyter sammen til en intuitiv visjon. Noen ganger kommer visjonen som en kritisk røst: "Alle hjarte veit / at dette er langt heimefrå" (Kjøpesenteret lyser), mens andre ganger som i "Brått framme" som en religiøs epifani: "Alle liv er fullkomne i kvar augneblink. Kvart nå"

En urolig vandrer

Etter ca. 36 bokutgivelser får jeg følelsen av helt fra starten av boka at Torvund har behov for en slags oppsummering, kanskje fordi han ikke er redd for å ta med det personlige. I diktet "Far har reist" tar han et siste farvel med faren sin. "Alle andre år og somrar / har eg bare sett bloddropesvermaren / borti sandynene." Vi får en inntrykk at noe er annerledes. I titteldiktet skriver han: "Eg sa at eg hadde levd eit langt liv med ord i alle slags storleiker". Og i diktet "Farveldikt I" får vi en følelse av vandrerens uro:

Å seie farvel på denne måten er å venda attende for å vera
den ein er Er å reisa gjennom desse
prerafaellitiske landskapa og kjenne ein stigande song av
melankolsk glede Eg vil stå her
til eg stig fram av meg sjølv og kanskje vil det skje i form
av en rød gitar

Litterære referanser

Det er mange forfattere og figurer som dukker opp i denne diktsamlingen. Det mest tydelige er Charles Baudelaire i diktet "Alabama?" Han lanserer en slags poetikk: "På veg frå eit ord til eit dikt sa Baudelaire må me kna denne søla om / til gull". En parallell mellom Baudelaire og Torvund er at de finner gull der ingen andre i utgangspunktet leter etter det. Helge Torvund har bevisst valgt å være stedfast og være tilstede i hverdagen gjennom sine dikt, å besjele sitt nære landskap, på samme måte som Baudelaire valgte sine motiv som ingen andre romantiske poeter ville beskrive. Underverdenen i Paris og naturen i Ogna er vel i utgangspunktet samme søla. Det kommer an på poeten som knar.

En sansende poet

Det finnes mange grunner for at poeten ikke først og fremst bør være en tenker, men derimot en sanser i språket. Det er innlysende at det finnes mange gode tenkere og filosofer som benytter seg av et språk som hører begrepstenkningen til. Mens filosofen skriver sine abstrakte metainnsikter, skriver poeten konkret ut fra det som er til, det som går gjennom hans synsfelt, det han kan sanse i rommet, luften, lyset, havet og tiden. I diktet "Kontakt" prøver Torvund å fange inn den mystiske innsikten som ofte rammer poeter, en slags enhetsmystikk knyttet til det konkrete nå. "Målet er / å fylle diktrommet / diktramma / med det som gjev deg / ei kjensle av nåheit". Dette kan knyttes til zenbuddistisk oppvåkning og innsikt. Eller til den europeisk mystiker som Mester Eckhart som knytter det å være seg selv til å gi avkall på identifikasjon og bindinger til det ytre livet og åpne seg for det tidløse, konkrete nå.

Stedbundet og surrealistisk

Det er noe ved Torvund som alltid er konkret, troverdig og sanselig. Han er også en poet som i stor grad har tatt opp seg det lokale stedet: Ogna i Hå kommune. Jeg tviler ikke på at han har sett "bloddropesvermaren" ved sanddynene i diktsamlingens første dikt. Selv om han kan skrive surrealistiske dikt som "Med mor og far i frakkelomma" (s. 56) med drømmeaktig motiv, så ser jeg for meg poeten stå opp med rester av drømmer og notere ned. Det minner meg om noe som Tomas Tranströmer en gang sa i et intervju om at han hadde sett alt i sine dikt, selv hvor surrealistisk det kan være. Det er nettopp de diktene i denne samlingen som er preget av surrealisme som jeg liker best: "Kjøpesenteret lyser", "Alabama", "Med mor og far i frakkelomma" Jeg liker at Baudelaire kommer fram i skyggen av en vegg, at noen spiller høye gitarsoloer ved kjøpesenteret, at han går ombord i et lysskip... Det korresponderer også med kunstreferansene i boka: Pierre Bonnard i diktet "Bonnard", Litsa Spahti i diktet "Sampla", Paul Klee i diktet "Ein gyllen fisk". Også broren Gunnar Torvund er nevnt. Helge Torvunds forkjærlighet for modernistisk og avantgardistisk kunst, men også roen lyset i kunsten gir han, som i diktet "Sølvsmeden":



Eg stig ut

av drosjen

og ser brått

at bror min

har plassert

en fugl eit fjell

ei sol

utenfor

onkologisk avdeling



Eg går inn døra

med eit smil



Granitthodet i stilla

på venterommet

for strålebehandling



Sekundet

før cellegifta

verkar i kroppen



Redsla

for operasjonen

Og roa eg kjenner

inni meg



Her er et portrett av "lyssmeden": Paul Klees The Blacksmith: