Jan Erik Vold

1965 mellom speil og speil (dikt)
1966 blikket (dikt)
1966 HEKT (dikt)
1967 fra rom til rom SAD & CRAZY (dikt)
1968 Mor Godhjertas glade versjon. Ja. (dikt)
1969 kykelipi (dikt)
1969 William Carlos Williams: LOVE (gjendiktning)
1970 spor, snø (dikt)

Jeg vil se nærmere på den første delen av forfatterskapet til Jan Erik Vold i et par essays. Det som kjennetegner denne første delen er en utforskning av diktets muligheter og et slags opprør mot en tradisjon. Jan Erik Vold utforsker et vidt spekter av uttrykk – fra konkretisme, typografiske dikt, nonsensdikt og nyenkel hverdagslyrikk til haikudikt og politisk engasjert lyrikk. Det rommer store motsetninger: kontrasten mellom den upopulære samlingen blikket og den populære Mor Godhjerta, og den knappe diktene i spor, snø og de lange prosadiktene i fra rom til rom SAD & CRAZY, fra den alvorlige krigslyrikeren i HEKT til gjøgleren i diktet "Ønskediktet" i Kykelipi. Kanskje ligger det et sterkt ønske om å ikke bli satt i bås eller bli gjennomskuet. Det er også en kjent sak av Volds dikt ofte unndrar seg tolkning i tradisjonell forstand. De har nok vært en utfordring for mange nordiskstudenter og norsk lektorer som ville presse diktformen inn i sitt skjema.

Kanskje er ikke det viktige å komme med svar i forhold til forfatterskapet, men derimot å stille de rette spørsmålene til det. Et viktig element i Volds forfatterskap er relasjoner. Han etablerer relasjoner til døde og samtidige poeter, både eksplisitt og mer som skjulte allusjoner og hilsninger. Han står i en slags relasjon til en samling poeter og skrivemåter i hver ny samling. Dette er ikke alltid like eksplisitt i de første samlingene og her ligger det nok arbeid for en del forskningsoppgaver. Et sett av internasjonale skrivemåter fikk nedslag gjennom JEV i Norge på 1960-tallet, samtidig som han var med på en skape en dynamisk diskurs rundt litteraturen i sin egen samtid.

Vi starter essayserien om JEV sekstitallssamlinger med 1965 og mellom speil og speil og stiller spørsmålet: Hva og hvem sto Vold i relasjon til når han skrev denne samlingen?

Lettvint løsning?

Konklusjon

Da fikk jeg bekreftet noe jeg allerede visste: Det er ikke lett å tolke Georg Johannesen. Det ble ikke så mye som skjedde denne uka, noen få kommentarer. Enten har jeg ikke så mange lesere, ellers var idèen min litt skivebom. Ja, ja, vi får bare gå videre gjennom 60-tallet og prøve å bli ferdig på et vis. Jeg er ikke helt happy med å publisere enkeltdikt, så jeg kommer til å fjerne disse etter et par uker.

Jeg savner litt å kommentere det som skjer i samtida, men kommer til å holde på, disiplinert og målrettet, til jeg er ferdig med 1960-tallet. Hvis noen har ønsker om et neste tema, så tar jeg gjerne imot tips. Gjerne noe kontroversielt, noe som provoserer. Jeg hang meg litt opp i dette utsagnet:

Poesien i Norge i dag er mer maktesløs enn noen gang fordi den ikke når fram til noen, selv ikke til poetene. Hva poesien "bør" være er dermed uinteressant, fordi den ikke "kan" være det den kanskje burde.

Ha en fortreffelig 17.mai-helg!

Torsdag: Hos en maler

På alle vegger har jeg malt vegger
Jeg tåler seksti slag i minutter
Jeg bruker gulvet til sko og taket til hatt

Jeg kløver tallerken i to
Jeg tegner med fingrene i et glass melk
Jeg legger tolv tenner på bordet i et smil

Jeg bruker opp ansjosen
gjemmer meg i boksen
og kaster en kopp i havet: min tørst

Tirsdag: De klokes panikk

Vi vedtok fast avstand mellom skyene
Vi undersøkte sjøene ved å tappe vann
Vi helte vann i fløten og fikk melk

Vi forvekslet flekkene med et mønster
Vi brukte prislappene som varer
Tall ble ikke lenger nevnt i dannet tale

Vi viste hverandre dette bildet:
Helten i døren, gikk han ut eller inn?
Vi diskuterte hva som var innenfor

Mandag: Fluktforberedelse

Kommoder med åpne skuffer:
Flukt fra ulykker av begrenset omfang
Skred i en grøft og flom i et fat

Hud fant vi ikke, heller ikke klær
Hauger av begynnelser sank ned
Lampene var borte, pærene lå igjen

Det som ble funnet var foret i frakken
og det som er mellom barken og veden
den hvite hinnen mellom egget og skallet

Leseoppgave: De 7 første diktene i Ars Moriendi

Ars Moriendi eller de syv dødsmåter innledes med syv dikt, en for hver ukedag med titlene:

Mandag: Fluktforberedelse
Tirsdag: De klokes panikk
Onsdag: De dummes panikk
Torsdag: Hos en maler
Fredag: Hos en prest
Lørdag: Spørsmål
Søndag: Tomt hus

Diktene er bygget opp av kryptiske og originale metaforer. Det er mulig at jeg overvurderer mine blogglesere, men jeg tenkte at vi kunne tolke diktene sammen og diskutere betydningen av disse i løpet av en uke. Vi starter på mandag 4. mai med det første diktet, fortsetter videre utover uka med et dikt pr. dag, helt fram til søndag. Altså: Les de syv første diktene i samlingen og gjør deg klar. Jeg kommer til å poste diktet tidlig på dagen og så kan vi kommentere under.

Er dere med?

Svar 3

1.Paal-Helge Haugen:Steingjerde (NB! ble utgitt i 1979, bloggerkommentar)

2.a.Mye. b.Mye.

3.Viktigst av alle som igangsetter da jeg var 17.

4.PROFIL-folka snudde oppfatningen av hva som er god poesi på hodet - blant poetene og de nærskyldte fans. Blant folk flest hersker vel det samme gamle regimet.

5.Poesien i Norge i dag er mer maktesløs enn noen gang fordi den ikke når fram til noen, selv ikke til poetene. Hva poesien "bør" være er dermed uinteressant, fordi den ikke "kan" være det den kanskje burde.

Svar 2

Her svarer ein poet som sjølv gav ut dikt på 1960-tallet:

1. Eg ville tilrå Så seile vi på Mjøsa. Denne er det flest som kjenner. Og denne har mest som ikkje andre har.

2. Blad frå ein austleg hage? Opplagt ein del av det nye i 1965. Men for meg er diktverda her ei heller stilleståande sosial verd. Eg har aldri vori særleg haiku-inspirert, interessert kanskje, men lite påverka. I 1965 tydde Georg Johannesens surrealistiske Ars moriendi og Jan Erik Volds figurdikt Mellom speil og speil mykje meir for meg.

3. Volds innverknad i norsk poesi gjennom Volds eigne dikt er viktig, men enda viktigare på lengre sikt. Essaya hans på 1960-talet var
epokegjerande.

4. Eg analyserer tiåret som ei tid med akseptasjon og kritikk. Dette gjeld også kva som kunne "vere" eit dikt. Diktfelt - ikkje minst i Noreg - blei opna. Grunnlaget for dette var ei sosial rørsle: Men ein lyt vere spesifikk og ikkje abstrakt her. Enda eg ikkje har studert grundig akseptasjonen i 1960-åra som det viktigaste for tiåret, kunne eg nemne følgjande stikkord for ny sosial norsk aksept for: kommunisme,seksualitet og homoseksualitet, nordlendingar og russarar, dialekt, arbeidsliv, vietnamesarar og palestinarar, fredsarbeid, ungdom, forsking og vitskap. Ja, Noreg byrja å få pengar i 1950-åra, men låg elles etter. På slutten av 1960-åra var relativt avanserte litterære verk som Mor godhjertas glade versjon. Ja av Jan Erik Vold og Anne av Paal Helge Haugen store litterære "scoop". 1960-åra opna alles auga for Olav H.Hauges tema (jfr sosialt) og talent, ei interesse som seinare berre skal vekse.


5. Ja, eg er samd. Å dikte er relativt presist definert av Georg Johannesen. Likevel: Nordmenn som folkeferd har også hatt ein lang tradisjon med å dra på oppdagingsferd. Herunder kjem Jan Erik Volds ferder til Amerika og Sverige. Alf Prøysen kommenterte dette i tittelsporet "Så seile vi på Mjøsa". Men dette spørsmål 5 er ikkje noko enkelt enquete-spørsmål... Eg ville også leggje til poeten sitt forskararbeid. Eit godt døme på dette er Pål Helge Haugen sin montasje eller punktroman

Svar

Her kommer det første av tre svar på enqueten jeg sendte ut før påske. Poeten foretrekker å være anonym.

1. Hvilken diktsamling ville du anbefale som den viktigste fra perioden 1960 - 1969?


Nye dikt av Georg Johannsen (1966)

2. Hva har utgivelsen av Blad frå ein austleg hage (1965) med haikudikt oversatt av Paal-Helge Haugen hatt å si for deg? Og hva tror du den har betydd for norsk poesi?

Personlig ikke så mye for meg. Men den har nok hatt sterk direkte innvirkning på Haugens egen skrivepraksis, og dermed indirekte på norsk poesi seint 60-tall, og på hele 70-tallet. Viktig som Haugen har vært.

3. Hvordan ser du på Jan Erik Volds rolle i norsk poesi på 1960-tallet?

Mindre viktig. Hans tyngdepunkt og gjennomslag ligger i 70-årene.

4. I hvilken grad endrer 1960-tallet på hvilke forventninger man hadde til hva som kunne "være" et dikt?

Nokså mye. Konkretismen, nyenkelheten, det korte diktet etc. Både på godt og vondt lever vi ennå i 60-tallsskyggen, poetisk sett.

5. Georg Johannesen har uttalt: "Å dikte henger også sammen med å diktere,
å ta seg til rette, å bestemme noe, å si noe om hvordan ting er, og hvordan de burde være."
Er du enig at dette bør være en viktig del av rollen som poet? Hvordan gir dette seg utslag i norsk lyrikk fra 1960-tallet?

Dette er nok noe G.J. sa seinere i livet. At å dikte kommer fra latin: "å diktere". Det stemmer nok for hans egen poesi, fra og med Dikt 1959. Men jeg ser ikke det store gjennomslaget hos andre poeter på 60-tallet. O. H. Hauge står nok nærmere spørsmålet enn svaret som dikter.

Enquete - svar kommer etter påske

Følgende rundspørring om dikt på 1960-tallet der noen utvalgte poeter deltar kommer etter påske:

1. Hvilken diktsamling ville du anbefale som den viktigste fra perioden 1960 - 1969?

2. Hva har utgivelsen av Blad frå ein austleg hage (1965) med haikudikt oversatt av Paal-Helge Haugen hatt å si for deg? Og hva tror du den har betydd for norsk poesi?

3. Hvordan ser du på Jan Erik Volds rolle i norsk poesi på 1960-tallet?

4. I hvilken grad endrer 1960-tallet på hvilke forventninger man hadde til hva som kunne "være" et dikt?

5. Georg Johannesen har uttalt: "Å dikte henger også sammen med å diktere, å ta seg til rette, å bestemme noe, å si noe om hvordan ting er, og hvordan de burde være." Er du enig at dette bør være en viktig del av rollen som poet? Hvordan gir dette seg utslag i norsk lyrikk fra 1960-tallet?

Føl deg fri til å delta i kommentarfeltet under...



God Påske!

1965 - Blad frå en austleg hage

Tidstypisk?

Det er vel neppe tilfeldig at det kommer en samling med norske versjoner av japanske haikudikt. Det finnes påvirkninger fra imagistene, fra beatpoetene og fra dreiningen i den norske lyriske skrivemåten, fra 1950-tallsmodernismens pompøse fremmedgjøringsdikt til en ny enkelhet, en besinnelse og en mer konkret tilnærming til hverdagen. Rolf Jacobsen og Olav H. Hauge, to av profilkretsens favoritter, hadde noe av haikupoetikken i sin skrivemåte og tilnærming til verden. Året etterpå skriver Olav H. Hauge sin milepæl: Dropar i austavind, som også er tidstypisk i den forstand at det representere noe nytt som presser seg fram og treffer sitt publikum. Innenfor rockmusikken blir enkelte album stående som klassikere: de er både nyskapende og tidstypiske på samme tid. I den sammenhengen har vel kanskje haikudiktet mest til felles med pønkens verdier. Enkelhet, hardhet, det anti-sentimentale og lite selvhøytidelig, og humoren selvfølgelig. Samtidig har haikusjangeren i denne innpakningen fått et slags høykulturelt stempel, noe som tradisjonen ikke var en del av. Den er en bevegelse i motsatt retning av den symbolske modernismen komplekse metaforer som satte store krav til leserens kompetanse og tolmodighet. Men det er ikke til å komme bort fra at haikudiktet er knyttet en aura av mystikk.

Shiori

Haikudikteren forholder seg medfølende til de fenomenene som fanger hans oppmerksomhet. Han bøyer seg bokstavelig talt ned, legger seg ned og ligger nese mot nese med frosken. Kontrasten blir lyrikk som en slags tale fra oven, der dikteren opphøyer seg selv, ser ned på og føler med i samme perspektiv. Visdommen er lagret i det metaforiske språket, en kode som indirekte kommuniserer: se så flink og klok jeg er. Hvis vi går inn i lyrikkhistorien, så er det nettopp dette som er Profilkretsens kritikk av 1950-tallsmodernistene. Mange gikk så langt at de insisterte på at man måtte gi slipp på metaforen som virkemiddel.

Når Peter R. Holm i sitt dikt "Stentid" (1962) skriver:

(...)
Jeg vil plante et lyn i klippen
og fastholde meg selv og alt i et syn,
min hånd skal rører ved all skjønnhet
og forme den til et vern mot tiden...

så er det milevis fra Jan Erik Volds "Trikkeskinnedikt" (1968):

Tenkte jeg skulle skrive et dikt
om trikkeskinner
En gang begynte jeg på ett: Byen ligger bundet
i sitt nett av trikkeskinner
- kom ikke lenger.
Går ut å se på trikkeskinnene, de binder ikke
byen fast, de ligger nedfelt i gaten
med brostein solidarisk på begge sider, gå ut
og se på byen, den er ikke bundet, byer
kan ikke bindes. (....)


Hosomi

Hva er det som strammes inn? Hva er det kuttes vekk? Det er først og fremst det å kutte vekk tanker og abstrakter, å rense poesi for det som ikke er sanselig og konkret. På midten av 1960-tallet var det nok en ubalanse. Behovet for et nytt diktspråk var prekært. Det var noe slapt og intellektuelt over diktene. Symbolspråket var tilslørt og svevende og endte ikke i en konkret virkelighet, men ble værende i sin en dunkle uvirkelighet. Her er jo Hauge og Jacobsen eksempler poeter som klarer å knytte diktene til en konkret virkelighet og renset diktspråket i større grad for abstrakter. Selv om Jan Erik Vold synes å mene at de ikke gikk langt nok, så ble disse to fremhevet som forbilder og satt opp mot 1950-talls modernistene. Det var også en kulturkamp som hadde mange forgreininger, ikke minst politiske, men den historiske framstillingen av dette vil fremdeles være avhengig av brillene som ser. Noen vil se et lyrikkpoliti som ikke tar hensyn til poetisk gemytt og forskjellige personlighetstyper. Mens andre vil se en ærlig kamp for å definere virkeligheten. Georg Johannesen uttalte at: "Å dikte henger også sammen med å diktere, å ta seg til rette, å bestemme noe, å si noe om hvordan ting er, og hvordan de burde være."

Sabi

Det ligger en anti-sentimental holdning både i haikupoetikken og 60-talls modernismen. En bevegelse vekk fra den ekspressive poeten med hang til å skrive om sitt eget følelsesliv. Og det innadvente som retter seg mot poetens tanker om verden og intuisjoner om sammenhenger. Det er en slags hardhet mot sin egen sentimentalitet og selvmedlidenhet, en vilje til å rette blikket utover mot verden og tingene, og mot den politiske virkeligheten og medmenneskene. Paradoksalt nok, har religiøse og politiske fanatikere en hang til det sentimentale. Så den hardheten som haikupoetene sikter til er ikke kynisme, men heller en slags selvdisiplin, en vilje til å ikke fremheve seg selv.

over desse markene
rann blodet frå soldatene
til graset visna

Paal-Helge Haugen

Bildet - OPPRØRERE: Tor Obrestad, Paal-Helge Haugen og Einar Økland, tre unge opprørere fra gruppa kring det litterære tidsskriftet Profil, avbildet i Oslo 8. desember 1966.

Paal-Helge Haugen blir presentert på følgende måte av forlaget:

Paal-Helge Haugen er født i Valle, Setesdal i 1945. Paal-Helge Haugen debuterte med diktsamlingen Blad frå ein austleg hage (1968) da han studerte medisin i Oslo. Etter legeutdannelsen dro han et år til USA, hvor han studerte film og teater. I 1972 kom han hjem til en karriere som skulle fylles med en rekke diktsamlinger, en roman, samarbeid med billedkunstnere og komponister, barnebøker og dramatikk. Haugens bøker er oversatt til rundt 20 språk.

Studerte medisin ved Universitetet i Oslo 1964–70. Medlem av redaksjonen i tidsskriftet PROFIL 1965–67. Film- og teaterstudier i USA, 1971–72. Underviste i film- og skjønnlitterær skriving 1973–78. Frilans forfatter siden 1978. Formann i Statens Filmproduksjonsutvalg 1980–85. Tidligere formann i Den norske Forfatterforenings litterære råd, og nestformann i Norske Dramatikeres Forbund. Ble valgt til den norske representanten ved kulturmønstringa "Scandinavia Today" i USA 1982.

Han har samarbeidet med en rekke billedkunstnere (Kjell Nupen, Grete Nash, Olav Chr. Jensen, Jens Johannesen, Jan Groth, m. fl.) og både norske og utenlandske komponister (Iannis Xenakis, Atli Heimir Sveinsson, Kjell Habbestad, Bjørn Kruse, Arne Nordheim, m.fl.)

De burde kanskje vite at Blad frå ein austleg hage kom i 1965 og at det var oversettelse av klassiske haikudikt i samarbeid med Masahiko Inadomi! Jeg synes det er fint med poeter med legeutdannelse og velger den vekk til fordel for poesien.

I Norsk lyrikkhistorie 200 - 2000 presenterer Ivar Havnevik Haugen på følgende måte:

Haugen er den i Profil-gruppen som i minst grad avviker fra hovedstrømmen i norsk lyrikk. Kontinuiteten fra ekspresjonismen ved århundreskiftet er bevart, og den er beriket av vekten hans selv og hans unge kollegaer la på renhet i språkføring og billedbruk, presisjon i stilen, restriksjon av rytmen. Haugen var en av dem som brakte den japanske haiku-formen til Norge, ved å gjendikte et stort og innflytelsesrikt utvalg sammen med japaneren Masahiro Inadomi. Dette har utvilsomt vært en skole i litterær økonomi som kanskje stod i motsetning til dikterens eget poetiske gemytt, med dets følsomhet for andres sorg og med en egen sårbarhet som kommer til uttrykk i formspråket. Den orientalske disiplin har nok virket sterkt som beskyttelse mot eventuell sentimentalitet Nå er det en forståelsesfull allmenn melankoli som strømmer gjennom tekstene, med hengivelse til tilværelsens gleder og til den store europeiske kulturens frambringelser, men også med en fornemmelse av at virkelighetens lyse sider utgjør et tynt lag over en mørkere verdenssubstans, som stadig er synlig gjennom fernissen.

Det ligger en hypotese her om at Blad frå ein austleg hage var et innflytelserikt verk for samtida og ettertida, både i norsk litteratur og i Haugens eget forfatterskap.


Det kunne vært interessant å lage en undersøkelse eller utspørring blant norske poeter om verket.

Notis fra VG 18. november 1965

Opplesningsaften i «Athenaion»

Førstkommende torsdag arrangerer den litterære forening Athenaion en opplesning. Publikum får anledning til å stifte nærmere bekjentskap med noen av høstens norske forfattere. Blant dem som vil lese fra sine nye bøker er Ebba Haslund (fra romanen «Det trange hjertet), Reidar Kjellberg (fra «Den store stasjon og andre kåserier» og lyrikerne Stein Mehren(Gobelin Europa), Peter R. Holm (Øyeblikkets forvandlinger) og Jan Erik Vold (Mellom speil og speil)
Møtet holdes som vanlig i Lektorenes Hus. Wergelandveien 15.

Er det noen som vet noe om denne foreningen og opplesninger på 1960-tallet?

Jan Erik Vold debuterer

Henning Wærp omtaler debutsamlingen i sin glimrende oppsummeringsartikkel av Volds forfatterskap på denne måten:

Jan Erik Vold debuterte i 1965 med diktsamlingen mellom speil og speil, som innbragte ham Tarjei Vesaas debutantpris. Det som i samtiden trolig vakte mest oppmerksomhet, var de to avdelingene med figurdikt, "Rom og speil" og Frosne ord", der dikt typografisk er satt opp slik at de danner bilder: et kors, et kvadrat, et timeglass, et yin og yang tegn m.fl. Det er språkets materialitet det her fokuseres på, og ikke abstrakter som "sjel" og "ånd". Diktene fanges nettopp med blikket.
Når det gjelder de øvrige diktene i diktsamlingen, må de sies å befinne seg innenfor en tradisjonell modernistisk motivkrets, med en speilmetaforikk som problematiserer både selvidentitet og referensialitet, korrespondanse til en eventuell virkelighet der ute som man kan forholde seg til.

skal
den som drikker av sitt eget bilde løse speilets
gåte

Dette er prologdiktet til samlingen, et dikt formet som et spørsmål, dog uten spørsmålstegn og et svar gis heller ikke. Derimot kretser mange av diktene i diktsamlingen rundt problematikken innestengthet og lengsel etter kontakt. Det at diktene er tittelløse, at skilletegn ikke brukes og sidetall ikke finnes, setter leseren i noe av samme rådville stemning som diktjeget. Det er vanskelig å orientere seg i diktsamlingen, diktene flyter over i hverandre. Man merker imidlertid poetens komposisjonsvilje i en inndeling på et større plan. Diktsamlingen faller i syv avdelinger, pluss et innledningsdikt og ett avslutningsdikt. Ved at innledningsdiktet er plassert foran kolofonsiden og avslutningsdiktet etter innholdsfortegnelsen, utfordres grensene for hvor diktsamlingen starter: De vanligvis ytre markører fra forlag og bokprodusenter er innskrevet i selve diktsamlingen.

mellom speil og speil inneholder en rekke natur og kjærlighetsdikt som i et etterpå perspektiv kan sies å være utypiske for Jan Erik Vold. Flere av diktene er preget av harmoni, nesten symbiose, i en heller høystemt metaforikk eller i en besvergende klanglighet som Vold senere nettopp kritiserer, f.eks. denne: "Når natten lener seg tilbake på sitt leie over myk mørk ås [...]". Og følgende verselinjer kunne ha vært skrevet av Hans Børli eller Halldis Moren Vesaas: "slik står jeg og hviler min panne mot treet / som reiser seg rolig mot stjernene". Dette er ikke dårlig, tvert i mot vakkert, men det er en type nærværs eller inderlighetspoetikk som Jan Erik Vold senere distanserer seg fra. En slik korrespondanse jeg natur kosmos tilhører et romantisk univers og ikke en dennesidig modernisme som Vold ellers representerer.

1965 - Tre utgivelser med tyngde

Speil, dødssynder og haiku

Det skjer en rekke ting i 1965. Jeg må innrømme at jeg ikke har oversikten over alt som skjer. Men noen av de viktige ting jeg vil fokusere på er:
- Jan Erik Vold debuterer med mellom speil og speil
- Georg Johannesen plasserer en påle i norsk litteraturhistorie med diktsamlingen: Ars Moriendi eller de syv dødsmåter der han tar for seg de syv dødssynder.
- Paal-Helge Haugen gir ut haikusamlingen: Blad frå ein austleg hage som bestod av oversatte haikudikt fra den klassiske østlige arven. Den består også av et informativt forord av Masahiko Inadomi som tar for seg i fire store i japansk tradisjon.

En haikuklassiker:

gammal dam
ein frosk hoppar
lyden av vatn
(basho/paal helge haugen)


Her er et eksempel på den spesielle tredelte formen som diktene i Ars Moriendi har:

Astrid blomstrer

Hovedskikkelse i etterkrigsmodernismen

Astrid blir av litteraturhistorieskrivere regnet som en av de sentrale poetene på 1950-tallet i Norge. Når hun får kritikerprisen i 1964 er det norske lyrikken inn i et formskifte. Diktene i Frokost i det Grønne virker veldig femtitalls når vi leser dem idag, men det blir jo en slags etterpåklokskap. Hun har kanskje mye til felles med Kate Næss sin første samling. Selv om hun i noen dikt beskriver angst og fremmedgjøring: "Plutselig nakne / gult seende lyspærer. / Rykker meg løs. / Vekket av veggenes / rykkende svinginger.", så blir det mye have og blomstrende metaforer i lyrikken hennes. Det viser seg også i valg av konservative riksmålsformere i diktene. Hun frigjør seg ikke fra generasjonen hun debuterer i og har ikke et personlig nok uttrykk til å løfte seg ut av litteraturhistorikernes merkelapper og kategoriseringer. Kanskje viser det også at kritikerne på 60-tallet fremdeles letet etter 50-tallets poesimarkører når de ville vise kvalitet. Men nok etterpåklokskap. Her er et dikt fra 1964-samlingen:

BLOMSTRENDE FRUKTTRÆR

Trær som blomstrer som nerver på sprang gjennom huden.
Erindring som engler med hånd under kinn på en sky på en reise.
Fornemmet av flokker av snehvite hjorter
flyktende gjennom min have.

Fra denne evinnelig aldri-hvilende jord
strømmer saftene til mine fotsåler.
Mine føtter vil kjenne muld under neglene.
Mine føtter vil danse.
Leggene lystrer de gressgrønne klimpringer.
Lendene lytter. Hoftene hører
det groendes tromminger.
Blomsterblad flagrer i mine armers blod.
Fra mine henders fingergrener
springer fullblods roser.

Trær som blomstrer som rosa-springende
svanevingede musling-susende
danserinner som tåspiss-glidene flykter gjennom min have.
Med fruktsmak på tungen. Jeg er dem alle
i en blomstring som bar den hvite sne kan stanse.

("Blomstrende frukttrær" fra Frokost i det grønne 1964)
av Astrid Hjertenæs Andersen.

Her blir Astrid ett med sine organiske metaforer og som en slags sjaman beveger hun seg inn i trærne og dveler sevjestrømmen. Hun tar opp arven fra romantikken og blander det med et høymodernistisk uttrykk. Sinn og natur smelter sammen og viser en måte å være tilstede i verden på. Jo nærmere naturen, jo mer autentisk, virker det som. Her finnes ingen brødristere eller kaffekjeler med vinger, men frukt og vin inntas til frokost i en tidløs atmosfære. Paradokset er ved å være tidløs blir hun fanget av sin egen tid og blir tidstypisk. Tida er i ferd med å løpe ut for 50-tallsmodernistene. Georg og Jan Erik står i kulissene og varsler en ny tid og en ny mer hverdagslig, enkel og konkret modernisme.

PS. Økland om poetikk

Utdraget er hentet fra boka Dialoger som kom 1993. Intervjuer er Alf van der Hagen:

Har du en poetikk, Einar Økland?

- Ja, det er eit spørsmål eg verkeleg har stilt meg sjølv og prøvd å svare på. Eg trur at eg har det - i praksis. Hovudtrekka i min poetikk er å avvise normative, kategoriske utsegner om litteratur, korleis den ideelt sett bør vere. Eg er stort sett orientert ut frå det negative: I alle fall ikkje slik, i alle fall ikkje slik! Eit godt dikt er eit dikt som ikkje er dårleg. Ei godt dikt er eit dikt du ikkje kan avvise. Ei anna utgangspunkt er at eg vegrar meg mot å trekke forhasta og kategoriske konklusjonar. Eg skjøna tidleg at eg må leve med mange stilartar, og med mange opne og uløyste spørsmål. Sjølv om eg ofte seier at alle forfattarar eigentleg er filosofar, er eg eigentleg anti-filosof. Fordi så mange filosofar landar på ei standpunkt, ei livsforståing, ei heilskapsforståing. Eg graviterer ikkje mot dette. Derimot ser eg gjerne at ein tar ansvar for sine handlingar - det er eit anna utgangspunkt: Eg er stort sett ansvarleg. Ein skal kunne grunngi det ein gjer, eller i det minste sjå forlengingar og konsekvensar av det ein gjer - eit stykke på veg. For meg har dette ført til - enda så glad er i brotet og i det punktiforme - at eg bruker normalsetningen ein god del meir enn mange av mine kolleger. Kanskje mykje meir enn eg sjølv liker å sjå i augene. Eigentleg har eg utforska normalspråket meir enn det nokon kallar det eksperimentelle, det knuste, det fragmenterte. Dette kan eg sjå i dag. Grunnen er at eg ikkje ser nokre gyldige og haldbare alternativ til det. Eg går heller aldri så langt bort i språket mitt, at eg ikkje ser at det kan ha tilknyting til samfunnsforholda. Eg har som sagt brukt normalsetningen mykje meir enn eg hadde planlagt å gjere i livet. Eg har vore kritisk til språket, trudd det var nedslite og ubrukeleg. Og så har eg meir og meir skjønt at normalspråket er nærmest utømmeleg, det er det mest uttrykkskraftige vi har. Det er vi som brukar det som sviktar, om det ikkje kan nyttast. Men eg har vore innom mange poetikkar. Prøvd meg fram... Ein vil alltid finne eitt eller to dikt av ein heilt annan type enn det mest vanlege. Det som ein gong skal gå gjennom dikta mine, vil finne at Einar Økland har vore ein slags Kilroy: " Har har vore konkretist her, nyenkel der, surrealistisk der." Nokre dikt er sjølvsagt situasjonsbestemte replikkar til andres dikt, til andres poetikkar eller svar på tenkte utfordringar. Men eg har aldri kunna halde fram som om eg hadde funne min eigen stil. Eg har aldri trudd det gjaldt å finne fram til noko som skulle vere meg sjølv, og deretter halde på med dette. Tvert i mot, den dagen eg finn noko slikt, då sluttar eg. Alt tyder på at om eg fekk til noko som var heilt perfekt eller gyldig til all tid -da vil det vere det siste eg gjorde. Eg ville ikkje reprodusere det. Det ville stri mot det eg trur på. Men dette er innsida av skrivinga, den private. På utsida er eg practicus, ein situasjonsavhengig råstoffleverandør.

Billy Collins korrigert (på scenen)

1964 - Frokost i det grønne

I 1964 fikk Astrid Hjertenæs Andersen kritikerprisen for "Frokost i det grønne". Det gjorde meg nysgjerrig. Øystein Rottem beskriver samlingen i snl.no:

"Et enklere, mer anskuelig og deskriptivt billedspråk preger Frokost i det grønne (1964), der naturopplevelser og inspirasjon fra musikk og billedkunst fortsatt spiller en viktig rolle. I flere dikt stilles konkrete bilder konjunksjonsløst ved siden av hverandre – “En naken klippe. Strand. Et sus av stillhet.”, og de lange setningsperiodene er erstattet av setningsemner."

Ut og inn av natur

Gjennom hele forfatterskapet er Økland i dialog med naturen, men det er alltid med en original vri etter vendingen i forfatterskapet. Han vender ikke tilbake til det ekspressive og sentrallyriske som preget inngangen til forfatterskapet, men kanskje ligger det der likevel.

Naturen der ute - den store som ventar - med alle sine kretsløp og utsikter: Ein garderobe. Her heng dei store kjenslene når dei ikkje blir nytta. Her i naturen - den store - heng venleikskjensla klar, ingenting er for lite for den. Her heng den store attkjenningsgleda, her angsten, her nytinga av å puste, her den kosmiske einsemda, her lengten, lengten til kva som helst. Kjensler ein ikkje finn att, eller som er i vegen om ein hengjer dei frå seg innadørs. Men ute i garderoben heng alle trygt. Det krevst berre at ein har med seg sitt eige påskot, så får ein utlevert akkurat den kjensla som passar

(frå Når ikkje anna er sagt 1991)

Det er kanskje en av de største bragdene med forfatterskapet til Økland, at han viser vei ut av naturlyrikken og inn i den igjen: som en kokk, som etter sine reiser ut i verden, kommer tilbake og fornyer norske mattradisjoner.

Det øklandske

Det er først med diktsamlingen Vandreduene at Einar Økland vender seg bort fra den klassiske naturmetaforikken og det litt høystemte toneleiet som preget de to første samlingene. Vi møter dikt som har en litt slentrende og uhøytidelig talemålsrytme:

ÅTVARING TIL DEI SOM FØRER EIT USUNT LIV

det er usunt å døy
det vil lett spreie seg
og bli ein mote
til slutt blir det jamvel ein vane
heilt ureflektert

og så fører det gjerne med seg
ein lei pessimisme
ein trur liksom ikkje lenger
på det evige liv

(fra Vandreduene 1968)

1963 - Einar Økland debuterer

I 1963 debuterer Einar Økland med diktsamlingen "Ein gul dag". Det er starten på et langt og viktig forfatterskap i norsk litteratur som spenner over flere sjangre. Han har selv uttalt (husker ikke helt hvor) at han ikke var helt fornøyd med debutsamlingen. Han hadde muligens ikke ennå funnet sin stemme, og var kanskje preget av en viss formløs leting eller epigoneri. Jeg er ikke helt sikker ennå. Jeg leste diktene i helga og har ennå ikke gjort meg opp noe mening. Debutsamlinger er alltid viktige fordi de ofte er et skritt inn i en ny verden. Man gjør navnet sitt kjent. Jeg fant en anmeldelse i VG av Arne Hannevik med overskriften: "Svak debut". Man kan jo forestille seg hva det gjør med en 23-årig debutant når han får formuleringer som: ....dette er tynne saker ....Ikke fatter jeg hva Økland har villet uttrykke, og klosset er også måten han sier det på... diktene har en tendens til å flyte ut .. spriker til mange sider uten å samles, slengt i ansiktet. Men anmelderen trekker fram et enkeltdikt med lakonisk uttrykksmåte. Nå skal man være forsiktig med å la en anmelder få bestemme ettermælet til en diktsamling. Kanskje er det nettopp det kritikerne kritiserer som blir kjennetegnet på det som de liker senere i forfatterskapet.

Her er diktet anmelderen trekker fram:

Tei med din von.
Tal med di hand.
Ikkje tel stjerner.
Tel sand.

Gløym du har kjærleik,
hugs du har hat.
Ikkje lag songar.
Lag mat!

Munnar skal mettast.
Krefter skal strøyme.
Når alle er vakne,
då skal me drøyme!

P.S fra Billedskrift (1962)

attesten er utskrevet årsaken klarlagt håret skal gres hendene skal foldes speilet holdes opp og dugges ikke men etter at giften er sluttet å virke skal jeg stå opp ta klærne av og vaske dem henge dem ut på balkongen i solen for at du skal se jeg er hjemme

For de som vil gå dypere

Silje Marie Stavrum Norevik har skrevet en masteroppgave: "La sjøgress gro over lyset". Lesninger i Kate Næss´ poetiske univers i lys av Maurice Blanchots litteraturfilosofi

Oppgaven finner du her i PDF-format

1962 - Kate Næss

I 1962 kom Kate Næss med debutsamlingen Billedskrift.

Kate Næss (født 1938 i Oslo, død 1987) var en norsk lyriker. Hun utga bare tre diktsamlinger - i perioden 1962 til 1969, men regnes som en av de mest interessante norske lyrikere fra 1960-åra. Jan Erik Vold har kalt henne «sekstitallets hemmelige dronning.» Hun viser en sterk billedskapende evne i diktene sine, og bildene befinner seg ofte i grenselandet mellom drøm og absurd virkelighet. Diktene hennes kan være utadvendte og hverdagsnære, men hun kan også dikte om livsangst og fremmedfølelse i sensymbolistisk tradisjon. Næss var en av pionerene i Club 7 i Oslo og en av de første som opptrådte i jazz & poetry-sjangeren i Norge. Hun har også gjendikta amerikansk og tysk lyrikk.

En av gåtene knyttet til dette forfatterskapet er hvorfor hun sluttet å skrive?

Hun avslutter sin siste samlingen fra 1969 med følgende strofe:

Vi er på sporet
etter en ny og bedre virkelighet
som skal finnes ikke så langt herfra
Den ligger forhåpentlig
i nærheten av
det hjertet forstår.


Tidligere hadde hun satirisk bemerket at:

Virkeligheten forlater oss
som en rotte

Kanskje finnes det en slags eksistensiell forklaring på denne tausheten fra 1969 fram til 1987 da hun dør av kreft.

En linje fra 1966

Det er den draumen me ber på

at noko vedunderleg skal skje

at det må skje -

at tidi skal opna seg...

(...)

Hva slags fenomen er det Olav H. Hauge forsøker å fange inn med denne linjen fra diktet " Det er den draumen" fra diktsamlinga Dropar i austavind. Hvordan skal tida åpne seg? Den personlige tida er jo avgrenset til en strøm i bevisstheten som veksler mellom nåtidens fortid og nåtidens framtid, og i tillegg nåtiden. Den trefoldige vekslingen utgjør den personlige tida i vår bevissthet. Hvis jeg skal forestille meg dette, som egentlig er umulig å forestille seg, så kan man jo forestille seg tida som et landskap. Den temporale tidsopplevelsen får spatial form. Bevissten flyr på ørnevinger over landskapet med suveren oversikt over tida som åpner seg som et slags drømmelandskap. Det er et inntrykk jeg sitter igjen med fra enkelte dikt i samlingen fra 1961. Framtida lekker energi til poeten. Men den personlige tida vil aldri kunne være en film eller et landskap, nettopp på grunn av pendelsvingningene i bevisstheten som ikke får noe konkret uttrykk. I diktet "I Elvedjupet" får kjærlighetslengselen og framtidshåpet en konkret form:
"Og der stend ho. Ho. I elveduren på ein stein. / Er det fossegrimen ho ser etter eller storfiskaren? (...) og "Han gjeng. Gjeng blindt. Lenger / inn i svarte fansmakti /- etter seg sjølv."
Så følger et fint portrett av tida:

Her! roper fossen og syd
blind og allmektig
millom bergi,
her kan alt skje.

Første dikt i På Ørnetuva

Sangen og ordene

”No syng det atter av mitt hugdjups elv” skriver Olav H. Hauge i det første diktet i samlingen fra 1961. Og hva er det som synger? Er det denne sangen som inspirerer diktene? Er det denne sangen som oversettes til et poetisk språk, til ord. Stormen og de stormkrøkte ordene som klorer seg fast. Eller er det andre følelser det er snakk om? Olav H. Hauge har valgt å kalle diktsamlinga si for På Ørnetuva. Det er en allusjon til Skirnismål, et dikt fra den eldre Edda. Guden Frøy sender Skirnis for å overtale jotunkvinnen Gerd til å gifte seg. Først med å lokke henne, senere med å true henne. Hvis hun ikke er medgjørlig så skal hun sitte på ørnetua som straff med ”nasen mot Hel”. Som et uttrykk for Gudens vrede over avslaget.

Sangen og tidsopplevelsen

Elva er jo et slags urbilde på tida: et konkret uttrykk for ei eksistensiell erfaring. Den personlige tida har jo en tredelt struktur; fortid, nåtid og framtid. Hauge sier om Den Andre Mannen at ”tid er ikkje til for han, ikkje avstandar heller”. Hvis man knytter sangen, ordene og ”hugdjupet” til Den Andre Mannen, så kan vi se diktet i lys av en bevissthetstilstand.

No syng det atter av mitt hugdjups elv,

og vindblik kjem frå svale nattland,

der draumblå tindar speglar seg

i andre sjøar.

Tre perspektiver

Et perspektiv er det romantisk-idealistiske der den poetiske sangen innebærer å forlate ”kvardagspuslingen” og tre inn i et helhetlig forhold til verden som en bærer av tilværelsen. Å ha en kropp er å eie en universell scene og formilde en innsikt: gudegnisten i mennesket; en åndelig-eksistensiell bevissthet. Et annet perspektiv er å spørre seg hva slags personlighetstype er Hauge. Han er tydelig introvert. Han skaper også sanselige og organiske bilder som henger sammen på en bestemt måte. Hans egne psykiske erfaringer smelter sammen med landskapet han kjenner fra Hardanger og utgjør en slags ekspresjonisme. Men det finnes et tredje perspektiv: Sangen som værens hus. Fravær av sang blir da en slags værensglemsel. Nå synger det igjen i elvedypet av mitt sinn. Sangen synger oss. Vi synger ikke sangen. Det synger i oss. Det strukturerer vår verden: vår følelse av tid og identitet, menneskelige relasjoner, kjærlighet og hat. Det poetiske språket er en oversettelse av dette forholdet. Det muliggjør en dialog fra menneske til menneske.

Men kva er mine ord?

Stormkrøkt skog

imot nord,

fjellgrinder

imot dags

herjande

eld.

Oversettelse

Hva er ordene en oversettelse av? Et svar på spørsmålet: Hvordan har du det egentlig? Han kommer ut av huset etter en lang våkenatt. Det gløder over fjellet i nord. Han ser trærne preget av stormene, et språk som har fått utvikle seg over lang tid. Han ser fjellgrindene i silhuett. Menneskelig inngripen i naturen, spor av liv, som åpner og lukker seg mot sangen og viser veien videre til et slags overblikk, over et kjent landskap kanskje, men jeg får en følelse av et overblikk over den personlige tida, både framtida som mulighet og fortida som realitet åpnes i dette blikket.

Og når det gjelder Skirnir lykkes han til slutt å overbevise Gerd med trylleruner.

Sammenbrudd og brente manuskripter

Vanskelige perioder før utgivelser

I mai 1960 har Hauge en manus liggende klart som han kaller Klårt som ein haustdag. Det består av ca. 40 dikt. I desember samme året brenner han så det ferdige manuskriptet. 18. desember legges han inn på Valen (mentalsykehus). Det er fjerde gangen han er innom der. Oppholdet var bare i 6 uker denne gangen. Seinere på våren begynner han å rekonstruere diktene på nytt og angrer mye på at han brente manuskriptet. Nå har samlinga fått tittelen På Ørnetuva.

Dagboksnotater

I dagbøkene skriver han sykdomsperioden og diagnostiserer seg som schizofren. Han kaller tilstanden av sinnsforvirring for Den Andre Mannen. Han karakteristerer han blant annet på denne måten: "Han er vill og omsynslaus, og kan skræma folk. Tid er ikkje til for han, ikkje avstandar heller; døden er ikkje til for han heller, han har vore til og veit han vert til, han diskuterer aldri den sak. Han er i alt og eitt motsetnaden til den stakkars uslingen som heiter eg, den kvardagspuslingen, denne skræmlingen."

Dvale

Det er som om den andre mannen ligger i dvale og dukker opp med jevne mellomrom. Det ser ut til å gå ca. 5 år mellom hver gang. I en raptus skriver han 100 nye dikt og brenner dem. I mai 1966 opplever han nok et mentalt sammenbrudd, men han klarer å holde seg hjemme. I dagboka skriver han: "I slike stunder, d.v.s. når du er åndeleg vaken, kjenner du deg som eit elektrisk batteri, og ein straum av blå gneister gjeng og slær mot stjernorne. Du er ein spole i eit kraftfelt, og ligg stiv, greistrande i straumen." Sommeren 1966 rekonstruerer han manuset . I august sender han avgårde 109 dikt som blir til Droper i austavind som kommer ut i slutten av november.

Veldig er dagen, men større er natti
for der vert draumane til. (sitat upublisert dikt)

1961 - På Ørnetuva

Her i samtale med Jon Fosse ( intervjuet finner du her)

I 1961 fikk Olav H. Hauge et slags gjennombrudd med diktsamlinga På Ørnetuva. Jeg har lest diktene på nytt og sitter med et inntrykk av at tidsopplevelsen og beskrivelsen den personlige tida er viktig i denne boka. Tittelen tyder på et slags overblikk, over et kjent landskap kanskje, men jeg får en følelse av oversikt over den personlige tida. Både framtida som mulighet og fortida åpnes i dette blikket der flere tidsplan flyter sammen. Jeg skal se nærmere på noen dikt i samlingen med disse tankene i bakhodet.

Ellers kan det jo være interessant å se på dagbøkene fra 1960 og 1961 for å se på hva Hauge var opptatt av disse årene. Ellers fikk han kritikerprisen for samlinga og fikk en sentral plass hos en ny generasjon diktere. Det kan også være interessant å se litt på biografien til Knut Olav Åmås rundt 61.

Inngang og utgang (et langdikt av Stein Mehren)

Et langt kjærlighetsdikt og mehrenske metaforer

På side 47 i debutsamlingen finner vi et langdikt som går over 22 sider og som er delt opp i 10 deler. "Inngang og utgang" er tydelig et kjærlighetsdikt. En kvinne og et mannlig jeg vandrer gjennom et drømmeaktig landskap, gjennom tåke og vind, mellom trær og blomster, mens forholdet vokser og fordypes. Diktet er fullt av de typiske genetivkonstruksjonene til Mehren: forventningens dyp, tåkens forheng, kjærlighetens lys, et øyeblikks stumhet, nattens tåkehav, stillhetens hjerte, jordens hjerte, luftens blomster, bladenes regn, himmelens hjemkomst, skyggenes lydløse gitter, våre smils utviskete ansikter, forventningens rom, skyenes elv, hårets villskap i vinden, stillhetens ekko, tidens strand, bevissthetens speilbilder, barndommmens grenser, sekundenes strøm, hjertenes dypsorte klarhet, begjærets vinder, pasjonens elv, øynenes hvite rom, nattens port, hendenes møte og til slutt skogens stemme. Dette lyriske virkemidlet har Mehren vært trofast mot. Det har ofte en kombinasjon har abstrakter som forbindes med noe konkret. Vi finner dem i de seneste diktsamlingene også; for eks i tittelen i samlingen fra 2007 I stillhetens hus. Man blir fristet til å kalle det "mehrenske metaforer".

(...)

Gjennom tåkens forheng
styrter kjærlighetens lys med ett:

står vi foran hverandre
overrasket som fremmende møtende barn
Håndbevegelser og ord
Sigaretten slukket for tidlig
Alt gjennomskuet du
Alt slipper vi forsvarsløst ned

Vi står inne i et øyeblikks stumhet
stumt som et brennende lys
åpner nattens latter en åpen munn
Et dyr... varmt pustende...

(....) s. 49 - 50

Her er de mehrenske metaforene bærer av kontrastene. Paret trer fram for hverandre og blir synlig i tåken i "kjærlighetens lys". De møter hverandre stum glede, forsvarsløse og overrasket over følelsenes intensitet. Vi befinner oss i et arketypisk landskap der Mehren utforsker hva som egentlig foregår. Han forsøker å gripe med intuisjonen hva som skjer med oss. For noen vil dette være "too much" ganske umiddelbart. For andre vil disse bildene tale til dem tydelig om vår felles menneskelige erfaring knyttet til den erotiske kjærligheten. Og som alltid hos Mehren, ligger sorgen og forelskelsen ganske nær, bildene kan passe på begge deler og avløser hverandre, gjentas og varieres gjennom forfatterskapet. Det er et metaforisk landskap der klisjèene møter en intuitiv bevisshet som forsøker å gripe dette egentlige som ligger bak det sanselige, en sammenbindende kraft som gir livet retning og mening. Mens andre vil se disse innslagene som metafysisk kitsch skapt av en sentimental dikter. Kanskje ligger det her en konflikt som stadig hjemsøker oss og som det ikke finnes noe svar på. Den nye aktualiteten i forfatterskapet der kritikerne hyller og oppvurderer Mehren tyder på det. Kanskje er det dette han skriver om i I stillhetens hus:

En stor stillhet kan samle seg
i et ord. Mennesker som brukte ordet før oss
tier. Den taushet som samler seg
i dette ordets stemmer
må være av en annen kraft