7.6.11

Nokre versjonar av Anna


Anna Kleiva - Ti liknande versjonar


Jeg merker at jeg umiddelbart liker måten å skrive dikt på. Uten titler, fast tegnsetting og med linjeskift som drar deg rastløs videre med inn i teksten. En slags cool strøm av bevisshet i diktene. Det er sanselig og visuelt. Det er en god del selvkommentering og slang. Man kan vel kanskje si at de handler om en identitet som er i en veldig utvikling. I et dikt skriver hun:

(...)
eg sprang med dei gamle
ansikta mine dryssande i
komethalar bak meg
ville riste dei
av, alle mine måtar å vere Anna på
(...)
s. 58


Anna er søkende og lengter både tilbake og framover. Her finner vi lengselen etter å ligge på asfalten i vårsola igjen som hun gjorde som 15åring, og å forsvinne i bli mista av syne i Tokyo eller slå av mobilen og forsvinne:

(...)
kunne skru av mobilen og forsvinne til og med
i Sverige, eit raudt hus
i Järvsö og aldri skru på igjen
aldri skru Anna på igjen
berre liksom dra ei
hand over ansiktet og vere
ugjenkjenneleg
nytt skal, same smak
på eggeplomma
(...)
s. 59


Diktene beskriver fragmenter av kjærlighetsforhold. Det er en lek og en slags distanse i patosen, slik at det aldri blir påtrengende:

(...)
eg sto att
klassisk/forlaten
som om eg aldri hadde vore
såra før, var ei rein
lykkepille
utan tunge å
smelte på.

s. 33

Tittelen på diktsamlingen stammer fra et dikt er Anna setter ord på en lengsel etter noe mer enn det vanlige kjærlighetsforholdet:

(...)

eg har så mange slike
historier, du fins allereie i
ti liknande versjonar
åh ver litt meir
enn ei historie eg fortel
enn ei historie som kling så fint
at ho ikkje tør ende

s. 47

Dette er dikt som byr på seg selv. De er sanselig presise og en humoristisk lek med klisjèer. De har kresne bilder som viser både en livsfølelse full av tillit og sårbarhet og samtidig en leken distanse. Anbefales!

Mer om diktsamlingen her: