Astrid blomstrer

Hovedskikkelse i etterkrigsmodernismen

Astrid blir av litteraturhistorieskrivere regnet som en av de sentrale poetene på 1950-tallet i Norge. Når hun får kritikerprisen i 1964 er det norske lyrikken inn i et formskifte. Diktene i Frokost i det Grønne virker veldig femtitalls når vi leser dem idag, men det blir jo en slags etterpåklokskap. Hun har kanskje mye til felles med Kate Næss sin første samling. Selv om hun i noen dikt beskriver angst og fremmedgjøring: "Plutselig nakne / gult seende lyspærer. / Rykker meg løs. / Vekket av veggenes / rykkende svinginger.", så blir det mye have og blomstrende metaforer i lyrikken hennes. Det viser seg også i valg av konservative riksmålsformere i diktene. Hun frigjør seg ikke fra generasjonen hun debuterer i og har ikke et personlig nok uttrykk til å løfte seg ut av litteraturhistorikernes merkelapper og kategoriseringer. Kanskje viser det også at kritikerne på 60-tallet fremdeles letet etter 50-tallets poesimarkører når de ville vise kvalitet. Men nok etterpåklokskap. Her er et dikt fra 1964-samlingen:

BLOMSTRENDE FRUKTTRÆR

Trær som blomstrer som nerver på sprang gjennom huden.
Erindring som engler med hånd under kinn på en sky på en reise.
Fornemmet av flokker av snehvite hjorter
flyktende gjennom min have.

Fra denne evinnelig aldri-hvilende jord
strømmer saftene til mine fotsåler.
Mine føtter vil kjenne muld under neglene.
Mine føtter vil danse.
Leggene lystrer de gressgrønne klimpringer.
Lendene lytter. Hoftene hører
det groendes tromminger.
Blomsterblad flagrer i mine armers blod.
Fra mine henders fingergrener
springer fullblods roser.

Trær som blomstrer som rosa-springende
svanevingede musling-susende
danserinner som tåspiss-glidene flykter gjennom min have.
Med fruktsmak på tungen. Jeg er dem alle
i en blomstring som bar den hvite sne kan stanse.

("Blomstrende frukttrær" fra Frokost i det grønne 1964)
av Astrid Hjertenæs Andersen.

Her blir Astrid ett med sine organiske metaforer og som en slags sjaman beveger hun seg inn i trærne og dveler sevjestrømmen. Hun tar opp arven fra romantikken og blander det med et høymodernistisk uttrykk. Sinn og natur smelter sammen og viser en måte å være tilstede i verden på. Jo nærmere naturen, jo mer autentisk, virker det som. Her finnes ingen brødristere eller kaffekjeler med vinger, men frukt og vin inntas til frokost i en tidløs atmosfære. Paradokset er ved å være tidløs blir hun fanget av sin egen tid og blir tidstypisk. Tida er i ferd med å løpe ut for 50-tallsmodernistene. Georg og Jan Erik står i kulissene og varsler en ny tid og en ny mer hverdagslig, enkel og konkret modernisme.