I 1963 debuterer Einar Økland med diktsamlingen "Ein gul dag". Det er starten på et langt og viktig forfatterskap i norsk litteratur som spenner over flere sjangre. Han har selv uttalt (husker ikke helt hvor) at han ikke var helt fornøyd med debutsamlingen. Han hadde muligens ikke ennå funnet sin stemme, og var kanskje preget av en viss formløs leting eller epigoneri. Jeg er ikke helt sikker ennå. Jeg leste diktene i helga og har ennå ikke gjort meg opp noe mening. Debutsamlinger er alltid viktige fordi de ofte er et skritt inn i en ny verden. Man gjør navnet sitt kjent. Jeg fant en anmeldelse i VG av Arne Hannevik med overskriften: "Svak debut". Man kan jo forestille seg hva det gjør med en 23-årig debutant når han får formuleringer som: ....dette er tynne saker ....Ikke fatter jeg hva Økland har villet uttrykke, og klosset er også måten han sier det på... diktene har en tendens til å flyte ut .. spriker til mange sider uten å samles, slengt i ansiktet. Men anmelderen trekker fram et enkeltdikt med lakonisk uttrykksmåte. Nå skal man være forsiktig med å la en anmelder få bestemme ettermælet til en diktsamling. Kanskje er det nettopp det kritikerne kritiserer som blir kjennetegnet på det som de liker senere i forfatterskapet.
Her er diktet anmelderen trekker fram:
Tei med din von.
Tal med di hand.
Ikkje tel stjerner.
Tel sand.
Gløym du har kjærleik,
hugs du har hat.
Ikkje lag songar.
Lag mat!
Munnar skal mettast.
Krefter skal strøyme.
Når alle er vakne,
då skal me drøyme!
5 kommentarer:
"Ikke fatter jeg hva Økland har villet uttrykke, og klosset er også måten han sier det på..."
Hvordan kan en anmelder som ikke vet hva en poet vil uttrykke påstå at det uttrykkes klosset..
ja, det er litt selvmotsigende... nå er det jo ikke så viktig hva enkelte anmeldere i hovedstaden vil måtte påstå...hverken i dag eller for 46 år siden... Det sier jo en del av anmelderen velger ut et rimdikt, når samlingen domineres av frie vers. Poenget mitt er vel knyttet til at et stort og viktig forfatterskap kan begynne på denne måten, og kanskje har det vært med på å forme han videre... Når Økland kommer tilbake tre år senere med en diktsamling, så har diktene endret seg....
Fra et intervju i Klassekampen:
– Jeg ville vært sausekokk hvis jeg ikke var dikter. Det å lage en saus minner om å skrive et dikt. Alle som vet noe om saus, vet at det ikke har noe med oppskrifta å gjøre. Men smaken. Det å prøve seg fram. Det er derfor jeg ikke lager kaker. De skal bare stå i ovnen. Heller vafler og pannekaker hvor du kan justere røren underveis. Belønninga må ligge i arbeidet. Jeg lager mat jeg liker å spise, klart det, og jeg skriver bøker jeg liker å lese, men gleden kommer fra arbeidet.
Ut fra dette kan man avlede at starten som sausekokk forvirret enkelte feinschmeckere i hovedstaden
http://www.klassekampen.no/artikler/kultur_medier/39342/article/item/null
Den er fin og treffende: Dikteren er en sausekokk!
At anmelderen har nok det diktet han mener tjener hans sak best. Noen leser seg inn i en trakt, fokusert på det de vil se.
En toppdikter, men hvorfor lese debutsamlingen først, når forfatteren muligens ikke har funnet sin egen stemme ennå osv. Når det gjelder Økland, kunne det jo være en tanke å begynne med de flotte barnebøkene. De gir en fin innfallsvinkel i forfatterskapet. Eller begynn med det som ser mest interessant ut.
Legg inn en kommentar