25.2.09

Det øklandske

Det er først med diktsamlingen Vandreduene at Einar Økland vender seg bort fra den klassiske naturmetaforikken og det litt høystemte toneleiet som preget de to første samlingene. Vi møter dikt som har en litt slentrende og uhøytidelig talemålsrytme:

ÅTVARING TIL DEI SOM FØRER EIT USUNT LIV

det er usunt å døy
det vil lett spreie seg
og bli ein mote
til slutt blir det jamvel ein vane
heilt ureflektert

og så fører det gjerne med seg
ein lei pessimisme
ein trur liksom ikkje lenger
på det evige liv

(fra Vandreduene 1968)

2 kommentarer:

Anonym sa...

Det øklandske? Eg tenkjer på Økland som ein svært mangslungen forfattar... Dei mest tulete dikta er dei beste. Som filosof er han ikkje så god, tykkjer eg, men som essayist glimrande, av dei aller beste. Har strålande kunnskapar. Kan også vere svært god som prosaist og barnebokforfattar. Ein burde gjeve ut "Øklands beste", det hadde blitt ei strålande tjukk bok. Kan vi kalle han ein slags overgangsforfattar, mellom to generasjonar, mellom aust og vest?

ErikB sa...

Hei anonym!

Interessant at du lager en kontrast mellom å være filosof og essayist. Det finnes jo mange slags filosofer. Jeg oppfatter at du indirekte sier at Økland prøver å være filosof og da er han ute å kjøre..

Jeg oppfatter Økland som en tradisjonsbevisst og belest forfatter som prøver å ikke finne opp sykkelen på ny. Han jobber i grenselandet eller frontsonen og leter etter nye måter å uttrykke seg på... og det øklandske er nettopp det... en måte å skrive på som kommenterer tradisjonen (gjerne ironisk eller sarkastisk) og samtidig etablere noe nytt... et eget uttrykk.. sånn sett lager han jo en overgang videre og er et forfatterskap som bør leses fordi mange fremdeles sykler på det som er syklet ferdig for lengst, hvis man kan si det sånn...

Ellers skjønner jeg ikke helt dette med øst og vest... er det zenbuddisme og haiku du sikter til... jeg synes den åndelige verdiene til beat-generasjonen er noe som poesien bør legge bak seg...

erik b.