30.1.09

En linje fra 1966


Det er den draumen me ber på

at noko vedunderleg skal skje

at det må skje -

at tidi skal opna seg...

(...)


Hva slags fenomen er det Olav H. Hauge forsøker å fange inn med denne linjen fra diktet " Det er den draumen" fra diktsamlinga Dropar i austavind. Hvordan skal tida åpne seg? Den personlige tida er jo avgrenset til en strøm i bevisstheten som veksler mellom nåtidens fortid og nåtidens framtid, og i tillegg nåtiden. Den trefoldige vekslingen utgjør den personlige tida i vår bevissthet. Hvis jeg skal forestille meg dette, som egentlig er umulig å forestille seg, så kan man jo forestille seg tida som et landskap. Den temporale tidsopplevelsen får spatial form. Bevissten flyr på ørnevinger over landskapet med suveren oversikt over tida som åpner seg som et slags drømmelandskap. Det er et inntrykk jeg sitter igjen med fra enkelte dikt i samlingen fra 1961. Framtida lekker energi til poeten. Men den personlige tida vil aldri kunne være en film eller et landskap, nettopp på grunn av pendelsvingningene i bevisstheten som ikke får noe konkret uttrykk. I diktet "I Elvedjupet" får kjærlighetslengselen og framtidshåpet en konkret form:
"Og der stend ho. Ho. I elveduren på ein stein. / Er det fossegrimen ho ser etter eller storfiskaren? (...) og "Han gjeng. Gjeng blindt. Lenger / inn i svarte fansmakti /- etter seg sjølv."
Så følger et fint portrett av tida:

Her! roper fossen og syd
blind og allmektig
millom bergi,
her kan alt skje.


5 kommentarer:

Anonym sa...

Nåtida si framtid etc - eg trur på det som du sporar opp i Hauges lyrikk, både i "På ørnetuva" og seinare. Og dette som eit dikt-eg korkje har sett enno eller opplevd sjølv, men drøymer om og spør etter, har da minst to sider, nemleg både ei personleg soge (jfr biografien), men like mykje ei utopisk side, dette som eg alltid har tykt er minst like interessant i diktsamanheng, og ikkje minst hos ein poet som Olav H. Hauge, enda eg ikkje har undersøkt det som du har gjort her.

a9ta sa...

Interessant å følge dine leksjoner om Olav H. Hauge og dine lesninger av diktene hans. Det er slike åpne og reflekterende lesninger blottet for jåleri jeg savner i tidsskrifter om litteratur.

ErikB sa...

Hei der... interessant med utopi... det diktet som oftes nevnes i forbindelse med utopi fra samlingen i 1961 er jo sonnetten "Til et Astrup-bilete" der de personlige lengslene flettes sammen med en slags "Markens-grøde"-utopi der menneskene lever i pakt med naturen og der både kjærligheten og vekstene gror i harmoni med årstidene....

ellers takk for kommentarer...

ErikB sa...

Ellers kom jeg til å tenke på noe Tomas Tranströmer sa i et intervju da han fikk spørsmål om han hadde noen politisk utopi. Nei, de bruker jo å slå feil, det kan vi jo lære av historien, men han synes det var greit at diktene kunne knyttes til en religiøs utopi...

Kanskje det er fruktbart å se Hauge i lys av religiøse utopier? Det var kanskje ikke det du siktet til, men jeg mener da mer i retning av religiøs mystikk... gnostisisme har jo vært et begrep som både litteraturforskeren Harold Bloom og vår egen Jon Fosse har brukt for å forklare innsiktene litteraturen er bærer av...

Helge Rykkja sa...

Hei Erik, eg har tenkt litt vidare på spørsmålet om utopi i samband med Olav H. Hauge. Du er inne på både politisk og religiøs utopi, ser eg. Og det er noko i det - begge delar. Kanskje meir av politisk utopi enn du er inne på. Gjennom store delar av Hauge sin produksjon er det store flater med folkeleg liv ute i naturen (om enn ofte med sybolsk tyding), samstundes med at han trekkjer opp mykje allsidig arbeidsliv. Fram imot 1961 og 1966 aukar dette på, særleg kjem komponentar av direkte definert arbeidsliv inn etter kvart. Faktisk er dette eit særkjenne i Noreg med lyrikken frå Hauge. Og eg markar at lyrikken hans blir meir sjølvsikker og original under denne prosessen. Stilsansen hans blir meir sjølvsikker. Folk har snakka om tingdikta hans (dvs korte konsentrerte dikt om konkrete ting), men tingdikta hans gjeld som oftast delar av arbeid, reidskapar som sag og sleggje osb, ikkje som hos Vold furukongle, blå dyne, kvinna sitt bekken, m.m. Men til poenget. Det var sterkt av Hauge å trekkje inn allsidig folkeleg arbeidsliv i dikt om store religiøse eller eksistensielle tema, ikkje så lite av ei utopisk "åre". Dersom eg kan gjere eit sprang til den svenske poeten Johan Jõnsens utruleg svære poesibok frå 2008, eit verk som no "alle" snakkar om. Tilbake til Hauge: Eg meiner at ein poet skal dømmast etter det som er originalast og sterkast, for å seie det kort her. Dette gjeld også Olav H. Hauges verk i 1961.