23.1.09

Første dikt i På Ørnetuva

Sangen og ordene

”No syng det atter av mitt hugdjups elv” skriver Olav H. Hauge i det første diktet i samlingen fra 1961. Og hva er det som synger? Er det denne sangen som inspirerer diktene? Er det denne sangen som oversettes til et poetisk språk, til ord. Stormen og de stormkrøkte ordene som klorer seg fast. Eller er det andre følelser det er snakk om? Olav H. Hauge har valgt å kalle diktsamlinga si for På Ørnetuva. Det er en allusjon til Skirnismål, et dikt fra den eldre Edda. Guden Frøy sender Skirnis for å overtale jotunkvinnen Gerd til å gifte seg. Først med å lokke henne, senere med å true henne. Hvis hun ikke er medgjørlig så skal hun sitte på ørnetua som straff med ”nasen mot Hel”. Som et uttrykk for Gudens vrede over avslaget.

Sangen og tidsopplevelsen

Elva er jo et slags urbilde på tida: et konkret uttrykk for ei eksistensiell erfaring. Den personlige tida har jo en tredelt struktur; fortid, nåtid og framtid. Hauge sier om Den Andre Mannen at ”tid er ikkje til for han, ikkje avstandar heller”. Hvis man knytter sangen, ordene og ”hugdjupet” til Den Andre Mannen, så kan vi se diktet i lys av en bevissthetstilstand.

No syng det atter av mitt hugdjups elv,

og vindblik kjem frå svale nattland,

der draumblå tindar speglar seg

i andre sjøar.

Tre perspektiver

Et perspektiv er det romantisk-idealistiske der den poetiske sangen innebærer å forlate ”kvardagspuslingen” og tre inn i et helhetlig forhold til verden som en bærer av tilværelsen. Å ha en kropp er å eie en universell scene og formilde en innsikt: gudegnisten i mennesket; en åndelig-eksistensiell bevissthet. Et annet perspektiv er å spørre seg hva slags personlighetstype er Hauge. Han er tydelig introvert. Han skaper også sanselige og organiske bilder som henger sammen på en bestemt måte. Hans egne psykiske erfaringer smelter sammen med landskapet han kjenner fra Hardanger og utgjør en slags ekspresjonisme. Men det finnes et tredje perspektiv: Sangen som værens hus. Fravær av sang blir da en slags værensglemsel. Nå synger det igjen i elvedypet av mitt sinn. Sangen synger oss. Vi synger ikke sangen. Det synger i oss. Det strukturerer vår verden: vår følelse av tid og identitet, menneskelige relasjoner, kjærlighet og hat. Det poetiske språket er en oversettelse av dette forholdet. Det muliggjør en dialog fra menneske til menneske.

Men kva er mine ord?

Stormkrøkt skog

imot nord,

fjellgrinder

imot dags

herjande

eld.


Oversettelse

Hva er ordene en oversettelse av? Et svar på spørsmålet: Hvordan har du det egentlig? Han kommer ut av huset etter en lang våkenatt. Det gløder over fjellet i nord. Han ser trærne preget av stormene, et språk som har fått utvikle seg over lang tid. Han ser fjellgrindene i silhuett. Menneskelig inngripen i naturen, spor av liv, som åpner og lukker seg mot sangen og viser veien videre til et slags overblikk, over et kjent landskap kanskje, men jeg får en følelse av et overblikk over den personlige tida, både framtida som mulighet og fortida som realitet åpnes i dette blikket.

Og når det gjelder Skirnir lykkes han til slutt å overbevise Gerd med trylleruner.

Ingen kommentarer: