En lesning av Knut Ødegårds siste diktsamling

Å komme hjem etter mange år borte

Diktsamlinga Det blomstra så sinnsjukt (2009) av Knut Ødegård innledes med at jeg-et kommer tilbake til hjemplassen: "Eg kjem med eit tog langt bortefrå /med koffert og klede og bøker // men kva er det eg søker? Her? Kva er det eg prøver forstå?" Dette diktet rammer inn diktsamlinga og resten av diktene er et slags svar på spørsmålet det reiser. Den innholder prosalyriske skisser med utgangspunkt i barndommens landskap og området i nærheten. Det andre diktet er en barndomsskisse av maleren Gunnar Haukebø, slik dikteren ser den for seg. Han forsøker å fange inn en søndag til den inntrykksvare gutten som på slutten av dagen vil tegne: "ein hemmeleg fugl / med så store så runde augo, så glødande gule i natta" Vi kan ane et mønster i diktene som skal komme. Beskrivelser av enkeltepisoder i personenes liv som bygger seg opp mot en metaforisk visjon på slutten av diktet: "Om morgonen / lettar fuglen, glid ut av denne draumen, opp / mot dei blåkvite blåsande viddene." Gunnar Haukebø (1909-93) var den første kunstneren fra Molde som var profesjonell og levde av kunsten sin, og han blir karakterisert som "Moldes første store kunstnar". I 2009 var det 100 år siden han ble født. Han vokste opp nær Molde,på gården Haukebøen nær Julsundet med utsikt mot Moldefjorden og Romsdalsfjorden med Romsdalstindene i bakgrunnen.

























(Gunnar Haukebø: Selvportrett 1935.)

Farsportrett

I diktet "Grøne stær" gir han et portrett av faren som åttiåring på biltur sammen med sønnen for å gjenoppleve et krigsminne. I diktet "Pappa" går det 63 år gamle dikterjeg-et rundt i huset og leter etter faren i tingene fra kjelleren til loftet. Han finner faren i en svart uniform som ligger på loftet: " Eg glid inn under huda di, den svarte forbodne uniformshuda di // og ser meg slik i spegelbiletet, i dette øydelagte glaset som heng / i ei gamal gullramme på kottet: Der er eg i denne mosaikken av knust spegel ein forvriden sylvfarga hovudskalle under den bøygde bremmen / på uniformslua. Står i ein krig, tenkjer eg no, pappa, med deg, i deg." Som politimann i Norge under 2. verdenskrig og med sympati for NS, er det naturlig nok et problematisk forhold han har til faren. I det forrige diktet uttrykte faren en sympati for Jonas Lie i Quislings regjering: "Jonas Lie var noko anna, seier du, ein dyktig politi." I samme strofe tar faren avstand fra Quisling. Et minne knyttet til arrestasjonen av jøder i Norge kommer også fram i diktet. Mora blir beskrevet i en kort parantes som ei som "mjølka kyr under stjernene".

Psykiske lidelser

Små plasser gjør skjebnene synlige. I del 2 av diktsamlinga møter vi Lisbet (Eg kallar henne Lisbet) som er butikkdame hos urmakeren. Urverk har tidligere vært nevnt i forbindelse med faren som lagrer de "store oljesmurde urverka sine i kjellaren". Diktene i del 2 gir portrett av Lisbet, datteren Mette og faren hennes Jens. Lisbet går på det psykodempende middelet klopromazin og datteren Mette har arvet hennes sykdom og har fått diagnosen schizofren. Ødegård gir et indirekte portrett av datteren sett fra faren Jens sin synsvinkel: "eg er så redd, pappa, seier ho, ho ser at dei slaktar folk og brenner lika" og "symaskindamene lager lampeskjermer" av menneskehud. Noe jeg assosierer med en episode fra en rettsak fra Nürnberg. Mettes visjoner inneholder elementer fra Holocaust, selvforakt: "Men eg er berre ein tung bærsj. / No trekker Gud snart i snora", paranoia: "Presidenten snakker gjennom kranene mine." og abort: presidenten vil "abortera meg bort fordi eg er / mislykka, så vanskapt /foster". Hun hører stemmer fra hele verden i seg. Diktet "Om syner, røyster" toner ut med et brev til kongen. Metta har i sin naivitet bedt faren å skrive: " Kan du ikkje be kongen om å stoppa dette, pappa?"

Late bloomers

Diktene i del 3 gir portretter av paret Gunnar og Klara som er i 60-årene. Vi befinner oss i juni 1975 og avisa skriver om hærverk som er begått mot elektronisk måleutstyr som måler vannstand og antall fisker som passerer i elva. Denne leseren mistenker paret som av ukjent grunn har gjort dette. Vi følger deres ferd til Vågøy kirkegård der forfedrene til Gunnar ligger begravet. Her slår de opp et telt og overnatter. Neste morgen kommer det folk og de pakker sammen og drar tilbake. Diktet "Det blomstra så sinnsjukt" ender i et kyss mellom Klara og Gunnar. Men det ligger noe under i spørsmålet til Klara: "Kvifor gifta du deg ikkje, du då Gunnar? Vi vart liksom att." Vi får noe av svaret i neste dikt "Ho snur seg mot meg no" når vi får Klaras drømmer om kjellermannen. Onkelens overgrep mot henne som ung jente forklarer Klaras skjebne. Det er også innslag av puppe-sommerfugl metaforikk og innslag av islandsk språk. Gunnar virker som en tilbakeholden naturfagslærer som har vært opptatt av naturfaga sine. Et par som vi kan kalle "late bloomers" som får sin oppsparte del av kjærligheten. Del 3 avsluttes med et dikt om Olga, som en slags kontrast, ifølge nabokaren : "Stundom er ho heilt på styr og vil ha meg midt i fjøstida." Han utdyper metaforisk: "Nei, kona mi er full storm, ho."

Metafysikk

I del 4 møter vi arbeidsfolk på en byggeplass som jobber ute under nordlyset. En murmester mener vi kan høre solvinden fra universet. De kan høre ordene: miserere. Et latinsk ord for å ha miskunn. Diktet ender i en visjon om en himmelstige. Diktsamlinga som helhet er tilegnet Kjell Arild. Det er kanskje Pater Kjell Arild Pollestad det er snakk om. I denne sammenhengen kan dette leses som et utslag av katolsk mystikk og metafysikk. Diktet er tilegnet John som muligens er denne murmesteren. I diktet "Februar" møter vi et aldrende par der jeg-et minnes en tur i den røde folkevogna våren 1980, og der han bruker elefantene som bilde på kjærligheten mellom de to: "men eg kyste desse lippene, og eg lyfter snabelen mot vår urskogshimmel no: oooooooOOOOOOO". I "Stjernekart" får vi et selvportrett av forfatteren som 60-åring. Diktet "Dei minste" skiller seg ut. Vi får et portrett av et par med Downs syndrom når de møter jeg-et. Diktet slutter i en kontrast mellom en vitenskapelig betraktningsmåte og deres mer poetiske holdning i naturen som jeg-et slutter seg til: "Her er sol, sjåfør, som det skin i graset."
"- Det er fotosyntesen, sa eg. / Er det ein blom? song dei to med Down syndrom i kor. / Ja, klang det frå munnen min."

Portrett av et par fra en svensk pinsemenighet

Del 5 består av diktet "Stormen over Smålands skogar" der vi møter det unge paret Ingalill og Nisse. I orkanen velter et tre over hytta hennes, gjennom taket og treffer henne. Paret tilhører meningheten Eben-Ezer i Småland. Hun overlever ulykken og kaster senere krykkene på et møte. Om to måneder skal paret gifte seg i menigheten. Diktet er en slags historie om frelse for ei gudfryktig jente som tilhører en pinsemenighet i Småland, Sverige, april 2007. En del av den svensk arbeiderklasse og moderne skandinavisk virkelighet. Hun ekspederer på Coop i Markaryd og Nisse er skogsarbeider. Det virker som om poeten har lokalkunnskap og han forteller historien med en slags allvitende fortellerholdning. Dette er en snodig fortelling med referanser til Carola og salmer. Det som skiller den fra en typisk fortelling som sirkulerer i slike miljøer for å bekrefte troen, er alle detaljene. Dette diktet vil nok provosere mange med sitt eksplisitte religiøse innhold og allvitende holdninger, men jeg er ikke i tvil om at det viser oss et gjenkjennelig religiøst verdensbilde som finnes i Skandinavia i 2009.

Juleevangeliet remikset

I "Tranene drog forbi" møter vi paret Marjá og Juhánas ferd fra lengst nord i landet sørover. Hun føder et barn som har Down Syndrom. Fortellingen er en merkelig blanding av moderne og arkaiske elementer. Mye kan beskrives som anakronismer. Det er et langt prosadikt og kan minne litt om Jon Fosses Andvake, men det som sagt lagt til vår tid, til tross for at det virker som om paret lever i en slags ubestemt fortid.