Tidstypisk?Det er vel neppe tilfeldig at det kommer en samling med norske versjoner av japanske haikudikt. Det finnes påvirkninger fra imagistene, fra beatpoetene og fra dreiningen i den norske lyriske skrivemåten, fra 1950-tallsmodernismens pompøse fremmedgjøringsdikt til en ny enkelhet, en besinnelse og en mer konkret tilnærming til hverdagen. Rolf Jacobsen og Olav H. Hauge, to av profilkretsens favoritter, hadde noe av haikupoetikken i sin skrivemåte og tilnærming til verden. Året etterpå skriver Olav H. Hauge sin milepæl: Dropar i austavind, som også er tidstypisk i den forstand at det representere noe nytt som presser seg fram og treffer sitt publikum. Innenfor rockmusikken blir enkelte album stående som klassikere: de er både nyskapende og tidstypiske på samme tid. I den sammenhengen har vel kanskje haikudiktet mest til felles med pønkens verdier. Enkelhet, hardhet, det anti-sentimentale og lite selvhøytidelig, og humoren selvfølgelig. Samtidig har haikusjangeren i denne innpakningen fått et slags høykulturelt stempel, noe som tradisjonen ikke var en del av. Den er en bevegelse i motsatt retning av den symbolske modernismen komplekse metaforer som satte store krav til leserens kompetanse og tolmodighet. Men det er ikke til å komme bort fra at haikudiktet er knyttet en aura av mystikk.
Shiori
Haikudikteren forholder seg medfølende til de fenomenene som fanger hans oppmerksomhet. Han bøyer seg bokstavelig talt ned, legger seg ned og ligger nese mot nese med frosken. Kontrasten blir lyrikk som en slags tale fra oven, der dikteren opphøyer seg selv, ser ned på og føler med i samme perspektiv. Visdommen er lagret i det metaforiske språket, en kode som indirekte kommuniserer: se så flink og klok jeg er. Hvis vi går inn i lyrikkhistorien, så er det nettopp dette som er Profilkretsens kritikk av 1950-tallsmodernistene. Mange gikk så langt at de insisterte på at man måtte gi slipp på metaforen som virkemiddel.
Når Peter R. Holm i sitt dikt "Stentid" (1962) skriver:
(...)
Jeg vil plante et lyn i klippen
og fastholde meg selv og alt i et syn,
min hånd skal rører ved all skjønnhet
og forme den til et vern mot tiden...
så er det milevis fra Jan Erik Volds "Trikkeskinnedikt" (1968):
Tenkte jeg skulle skrive et dikt
om trikkeskinner
En gang begynte jeg på ett: Byen ligger bundet
i sitt nett av trikkeskinner
- kom ikke lenger.
Går ut å se på trikkeskinnene, de binder ikke
byen fast, de ligger nedfelt i gaten
med brostein solidarisk på begge sider, gå ut
og se på byen, den er ikke bundet, byer
kan ikke bindes. (....)
Hosomi
Hva er det som strammes inn? Hva er det kuttes vekk? Det er først og fremst det å kutte vekk tanker og abstrakter, å rense poesi for det som ikke er sanselig og konkret. På midten av 1960-tallet var det nok en ubalanse. Behovet for et nytt diktspråk var prekært. Det var noe slapt og intellektuelt over diktene. Symbolspråket var tilslørt og svevende og endte ikke i en konkret virkelighet, men ble værende i sin en dunkle uvirkelighet. Her er jo Hauge og Jacobsen eksempler poeter som klarer å knytte diktene til en konkret virkelighet og renset diktspråket i større grad for abstrakter. Selv om Jan Erik Vold synes å mene at de ikke gikk langt nok, så ble disse to fremhevet som forbilder og satt opp mot 1950-talls modernistene. Det var også en kulturkamp som hadde mange forgreininger, ikke minst politiske, men den historiske framstillingen av dette vil fremdeles være avhengig av brillene som ser. Noen vil se et lyrikkpoliti som ikke tar hensyn til poetisk gemytt og forskjellige personlighetstyper. Mens andre vil se en ærlig kamp for å definere virkeligheten. Georg Johannesen uttalte at: "Å dikte henger også sammen med å diktere, å ta seg til rette, å bestemme noe, å si noe om hvordan ting er, og hvordan de burde være."
Sabi
Det ligger en anti-sentimental holdning både i haikupoetikken og 60-talls modernismen. En bevegelse vekk fra den ekspressive poeten med hang til å skrive om sitt eget følelsesliv. Og det innadvente som retter seg mot poetens tanker om verden og intuisjoner om sammenhenger. Det er en slags hardhet mot sin egen sentimentalitet og selvmedlidenhet, en vilje til å rette blikket utover mot verden og tingene, og mot den politiske virkeligheten og medmenneskene. Paradoksalt nok, har religiøse og politiske fanatikere en hang til det sentimentale. Så den hardheten som haikupoetene sikter til er ikke kynisme, men heller en slags selvdisiplin, en vilje til å ikke fremheve seg selv.
over desse markene
rann blodet frå soldatene
til graset visna
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar