9.1.09

Norsk lyrikk 1960 – Stein Mehren debuterer

Debut

Gjennom stillheten en natt inneholder 26 dikt over omtrent 75 sider. Bibliotekaren på Tromsø bibliotek måtte en tur i magasinene for å finne boka. Når jeg åpner den viser det seg at han kom inn i norsk lyrikk på følgende måte:

"Gjennom stillheten en natt"

Gjennom nattens stjernekalde sal kom vind
men ingen kunne kjenne hvor den kom fra
Den kom over markene men ingen blader rørte seg
Den kom gjennom trærne men ingen skygger ble skremt
den var i hjertet men ingen øyne så den

(….)

Det intuitive blikket

Denne strofen fra innledningsdiktet viser at Mehren er og har vært opptatt av sammenhenger som ellers er usynlige. Den direkte sanselige opplevelsen er ikke Mehrens fokus. Han har en personlighetstype som forholder seg mer intuitivt til verden. Fenomenene er tegn og peker mot noe annet. Undring og intuitive innsikter befolker Mehrens innadvendte blikk på verden. Dette er ikke nødvendigvis sentimentalitet eller et umiddelbart uttrykk for patos, men en eksistensiell undring der de poetiske innsiktene låner bilder fra fenomenene i verden for å vise veien videre der tankene tar slutt. ”Nattens stjernekalde sal” kan være den meningsløse kosmiske kulden som er våre livsvilkår. Da blir vinden er tegn på at det finnes noe der ute, selv om vi ikke kan sette ord på det. Hvis vi prøver å sette ord dette beveger vi oss inn på mystikkens og metafysikkens område. Når det gjelder poesi, så ser det ut som at dette er noe som vi kommer tilbake til med jevne mellomrom. I de siste årene har vi sett dette i diktene til Søren Ulrik Thomsen på 1980-tallet og Jon Fosse på 1990-tallet.

Den nødvendige ensomheten

”Gjennom stillheten en natt” antyder en ensomhet er er nødvendig for å sette ord på og kontemplere over disse innsiktene. Han antyder ei personlig utvikling som fører til indre vekst. Mehrens poetiske prosjekt er nok spekulativt, men dette innebærer ikke at han er påståelig eller feller dommer over andres livssyn. Han er åpen og forsøker hele tiden finne nye ord på sine intuitive innsikter. Denne posisjonen har han vært trofast mot gjennom de nesten femti årene som er gått siden debutboken. På dette stadiet knytter han ”vinden” til Gud: noe usynlig som finnes i hjertet som av og til kommer til deg. Senere i diktet beskriver han opplevelsen ”som om en fremmed, kjærlig hånd/ har strøket meg over håret/ og jeg hvisker Far”.

Inderlighet

”Den var i hjertet” skriver han som så mange poeter før og etter han har gjort. ”Du var vinden” skrev Olav. H Hauge noe år senere hyllet den retningsløse kjærligheten. Hvorfor velger Mehren i 1960 å insistere på å bruke denne lyriske klisjeen? Han vil tydelig knytte”vinden” til det menneskelige følelseslivet. Kanskje vil han insistere på at vi mennesker er sentimentale vesener. Det er ikke til å komme bort fra, selv om samtidspoesien vil bort fra det. Å utelukke dette fra sine intuitive innsikter vil antakelig innebære en slags relativisme for Mehren. Alt er meningsløst. Alt er like mye verdt. Ingenting henger sammen. Mehren synes å antyde at ting henger sammen og det er knyttet til menneskenes følelsesliv. Det innebærer nok en god del idealisme å påstå dette og han avslutter diktet med følgende utopi:

En gang skal Gud åpne himmelen
og sine armer for alle fremmede
som lenge nok har forsøkt
å bebo ensomheten

Sammen forlater vi jorden
som blir forvist til en plass
blant stjernene

Personlig opplever jeg dette på samme måten som idyllen som må være der før skrekkfilmen begynner. Når vi mediterer over meningsløsheten og menneskets livsvilkår i kosmos, må vi også unne oss litt motgodt. I møtet med sorgen og meningsløsheten oppstår et mørkesyn der idealistiske utopier og spekulasjoner rundt naturens og kjærlighetens sammenbindende kraft tar form. Det føles fattig å stå foran en grav uten å sette ord på vinden, enten for seg selv eller for andre. Nettopp det har vært en av de viktige vevtrådene gjennom Mehrens forfatterskap.

6 kommentarer:

Jarle sa...

Fin gjennomgang av debutsamling og fint radioprogram. Vil berre kommentera litt på forholdet Vold / Mehren. Eigentleg trur eg JEV har ei veldig respekt for Mehren. Det som vert kalla strid / motsetning, trur eg har meir karakter at JEV ei tid trong ein storebror å slåst med, prøva seg mot, ha som sparringpartner.

I 82 kom Mehren: ”Samlede dikt 1960-67”. JEV skreiv ein lengre artikkel i Dagbladet, gjengjeve i ”Poetisk praksis”. Der skriv JEV m.a.: ”Stein Mehrens ungdomsdikting hører til det fineste vi har i norsk lyrikk….” . Og på slutten av artikkelen: ”Det er en stor dikter vi har med å gjøre. Stein Mehrens lyriske prosjekt kan her hjemme trolig bare sammenlignes med Wergelands, Obsfelders (som ikke fikk tid nok), Olaf Bulls og Kristofer Uppdals …..” Sic!, sopass !

Og so treng eg litt hjelp frå andre bloggarar. Meiner ein gong å ha lese ein artikkel / innlegg av JEV som går omtrent slik: Ein gong (på 60 – 70talet ?) skulle JEV gå kveldstur. Han kjem til St.Hanshaugen (trur eg det var). Han ser ein person oppe på haugen, mørk, i silhuett, med frakk. Det er Stein Mehren. Og JEV bemerker at han ikkje turde gå opp, men legg i artikkelen til at - kanskje han hadde turt det i dag ? -- Eg hugsar at eg tenkte då eg hadde lese dette: Det kan tolkast som frykt, evt. motvilje, men eigentleg trur det skuldast ein veldig vørdnad. – Vel, dette er kuriosa. Og eg trur ikkje eg har drøymt det, men kven veit ? Kan nokon stadfesta at dette er noko som har stått på trykk ?

ErikB sa...

Takk for kommentarer... det har nok snart vært sagt nok om forholdet mellom JEV og Mehren... men artikkelen finner du på Morgenbladet sine sider:
her

Artikkelen er en flott gjennomgang av et dikt fra samlingen fra 1961-samlingen Hildring... Et tydelig forsøk på forsoning fra Volds sin side.

Ellers har jo Helge Rykkja skrevet et dikt til Mehren... kanskje han vil publisere det her?

Helge Rykkja sa...

Det vil han. Gjerne. Elles følgjer eg interessert med på dette. Her er diktet:


poeten Mehren



Hua-hei - Mehrens linjer om arbeidar-
klassen er rett. Dei passar
på henne som eg var heldig med.

S. Mehren frå middelklassen har
gjort det marxistane ikkje klarte.
Han. Og hadde Mehren vori fransk, ville
dei franske brukt dagsrevy på diktet.

Ein poet i Oslo som er filosof - ?
Hua-hei - når amerikanarane let
nasjonalbiblioteket i Bagdad brenne
dag etter dag

er det fritt å kunne helse
og spesielt her i Noreg
til songen på andre sider

ErikB sa...

Det er kanskje dette diktet du refererer til?

Jeg er middelklassen, den fortapte sønn av sønner
Strukket på sin pinebenk mellom klasser som lever
troskyldige som dyr. Jeg er middelklassen, den som vet
hva klasse er. Jeg har oppfunnet og skrevet historien
og det som ikke jeg har beskrevet, det finnes ikke
Jeg tilber en overklasse som overser og forakter meg
Jeg proletariserer meg ned til en arbeiderklasse
som ler av meg og gjennomskuer mine klossete kjærtegn
Jeg har også beskrevet alle kjærtegn, mine beskrivelser
er beskyldninger begrunnet i klasse, barndom og kjønn
Jeg er middelklassen. Jeg skapte passet og arkivet
museet, toalettet og maktfordelingens labyrinter
for å beskytte meg mot fristelser jeg aldri falt for
Hva skapte overklassen? Keisere generaler golfspillere
mennesker som lever seg ut i sine lidenskapers sol
så ubevisst at de betrakter seg selv som ren natur
Hva skapte arbeiderklassen. Ammer. Og Jesus Kristus
Jeg er middelklassen. Jeg oppfant friheten, lenket
til den ufrihet jeg beskriver frihetens vilkår i
Alle mine begreper er nett jeg vikler fornuften inn i
Hver annen tanke, en mistanke der jeg gjør meg liten
for å slippe inn og enda mindre for å slippe ut igjen
Se de andre klassene besvare livets spørsmål med liv
Overklassen, nasale rovdyr som lever som om de er frie
Arbeiderklassen, flokkdyr som lever som om de er ufrie
De ifører seg kommunismens og fascismens klær og tror
de skal slippe unna som noe annet enn seg selv. Jeg er
middelklassen, jeg skapte kommunismen og fascismen
Jeg skapte også ideologianalysen av dem. Isme for isme
stiller jeg enhver til regnskap for de forbrytelser
jeg lot andre begå, lokket av tanker jeg først tenkte
Jeg skapte revolusjonen ... og konsentrasjonsleiren
Jeg sprengte erkjennelsens grenser og oppfant deretter
piggtråden. Hva skapte de, klassene over og under meg
Dansetrinnene, selskapslekene, gleden. Et stort flir
som tryllebinder tiden og utsletter begreper. Latter
Det eneste fenomen som historien ikke kan fordøye
Saturnalienes og karnevalenes dionysiske latter
Er det meg de ler av. De finner alltid noe å le av
Latter spruter ut av dem. Jeg er middelklassen. Jeg
ler aldri. Jeg skrev latterens historie. Da lo jeg
Jeg er arbeiderklassens klovn, kongenes narr. Jeg
er den ene, som forakter ensomhet, jeg avskyr massene
og skapte allmannamøtet, resolusjonen og seminaret
Jeg er fornuften, tidens ånd som trommer i alle språk
Og det som språket ikke nevner, det finnes ikke til
Overalt sperrer jeg de levende inn i begreper: Keisere
frelsere, arbeidere og konger. Jeg er middelklassen
Språkets herre. De lidendes og sorgløses troløse elsker
Så hør meg, ja hør meg ennu en gang forlate meg selv
Gå under i alle og gjenoppstå som konge av intet
ved til enhver utid fortelle andre hvem disse andre
til enhver tid kunne vært, burde være og virkelig er

ErikB sa...

Når man googler ting kommer man over mye forskjellig som foreks. med søkeordene "mehren og middelklassen".

Denne avhandlinga
dukket opp!

Helge Rykkja sa...

Ja, Erik, det var netopp dette Mehren-diktet som eg sikta til, og som eg var imponert over. Det er altfor lite medvit om klassar, for det første, og når folk - av og til forsøksvis - bruker ordet på enkeltpersonar blir det altfor smått og lett litt forsiktig dumt.

På den andre sida: Når enkelte prøver generelle påstandar som at det ikkje finst klassar i dag, så blir det heller ikkje særleg treffande, men irriterande.

For meg er Mehrens dikt rikt også på sjølvinnsikt.