Inngang og utgang (et langdikt av Stein Mehren)

Et langt kjærlighetsdikt og mehrenske metaforer

På side 47 i debutsamlingen finner vi et langdikt som går over 22 sider og som er delt opp i 10 deler. "Inngang og utgang" er tydelig et kjærlighetsdikt. En kvinne og et mannlig jeg vandrer gjennom et drømmeaktig landskap, gjennom tåke og vind, mellom trær og blomster, mens forholdet vokser og fordypes. Diktet er fullt av de typiske genetivkonstruksjonene til Mehren: forventningens dyp, tåkens forheng, kjærlighetens lys, et øyeblikks stumhet, nattens tåkehav, stillhetens hjerte, jordens hjerte, luftens blomster, bladenes regn, himmelens hjemkomst, skyggenes lydløse gitter, våre smils utviskete ansikter, forventningens rom, skyenes elv, hårets villskap i vinden, stillhetens ekko, tidens strand, bevissthetens speilbilder, barndommmens grenser, sekundenes strøm, hjertenes dypsorte klarhet, begjærets vinder, pasjonens elv, øynenes hvite rom, nattens port, hendenes møte og til slutt skogens stemme. Dette lyriske virkemidlet har Mehren vært trofast mot. Det har ofte en kombinasjon har abstrakter som forbindes med noe konkret. Vi finner dem i de seneste diktsamlingene også; for eks i tittelen i samlingen fra 2007 I stillhetens hus. Man blir fristet til å kalle det "mehrenske metaforer".

(...)

Gjennom tåkens forheng
styrter kjærlighetens lys med ett:

står vi foran hverandre
overrasket som fremmende møtende barn
Håndbevegelser og ord
Sigaretten slukket for tidlig
Alt gjennomskuet du
Alt slipper vi forsvarsløst ned

Vi står inne i et øyeblikks stumhet
stumt som et brennende lys
åpner nattens latter en åpen munn
Et dyr... varmt pustende...

(....) s. 49 - 50

Her er de mehrenske metaforene bærer av kontrastene. Paret trer fram for hverandre og blir synlig i tåken i "kjærlighetens lys". De møter hverandre stum glede, forsvarsløse og overrasket over følelsenes intensitet. Vi befinner oss i et arketypisk landskap der Mehren utforsker hva som egentlig foregår. Han forsøker å gripe med intuisjonen hva som skjer med oss. For noen vil dette være "too much" ganske umiddelbart. For andre vil disse bildene tale til dem tydelig om vår felles menneskelige erfaring knyttet til den erotiske kjærligheten. Og som alltid hos Mehren, ligger sorgen og forelskelsen ganske nær, bildene kan passe på begge deler og avløser hverandre, gjentas og varieres gjennom forfatterskapet. Det er et metaforisk landskap der klisjèene møter en intuitiv bevisshet som forsøker å gripe dette egentlige som ligger bak det sanselige, en sammenbindende kraft som gir livet retning og mening. Mens andre vil se disse innslagene som metafysisk kitsch skapt av en sentimental dikter. Kanskje ligger det her en konflikt som stadig hjemsøker oss og som det ikke finnes noe svar på. Den nye aktualiteten i forfatterskapet der kritikerne hyller og oppvurderer Mehren tyder på det. Kanskje er det dette han skriver om i I stillhetens hus:

En stor stillhet kan samle seg
i et ord. Mennesker som brukte ordet før oss
tier. Den taushet som samler seg
i dette ordets stemmer
må være av en annen kraft