To be or not to be

I følge NRK kan lyrikken forsvinne og Frp-politikere står klare til å gi aktiv dødshjelp. Forlagenes trange fødselsportal kan bli enda trangere hvis de 50 - 60 diktsamlingene som kommer til verden hvert år blir kjøpt inn i 500 eks. istedenfor de nåværende 1000 eksemplarer, som ofte utgjør over 2/3-del av hele opplaget. Den realiteten står i sterk kontrast til halvbrødre og berlinpopler som oppnår svimlende opplag gjennom bokklubbene. Man kan føle seg fristet til å slutte opp om nylig avdøde Georg Johannesens avvisning av romanen som lesning for voksne intellektuelle.

Vi kan med misunnelse se over havet til Danmarks store poeter som Nordbrandt og Thomsen som kan ha opplag på over 20 000 på diktsamlingene sine og det er lange køer utenfor kaféene i København hvis de skal ha opplesning. Søren Ulrik Thomsen har sagt i et intervju at det var viktig for han i en periode å ikke ha noe å falle tilbake på. Nå er han imidlertid garantert en årsinntekt gjennom et livslangt kunstnerstipend fra staten.

I Klassekampen ser Knut Oterholm, litteraturkonsulent på Deichmann, på forslaget til Norsk kulturråd som et utslag av økt kommersielt press på kulturformidlere. Og det har han nok rett i. Det er noen som finner en slags pervers glede i det å ødelegge for de som er opptatt av ting som ikke kommersielt. Dermed får denne trangen til aktiv dødshjelp et underliggende motiv. Hvis utviklinga fortsetter så får kanskje Finn Øglænd rett: "Poesi er for desperados. Poesi er berre for dei som ikkje kan halde det ut. Ikkje for nokon pris." (2001)