18.11.10

Prosalyrisk selvframstilling


Omtale av boka Kjære deg, min kjære av Levi Henriksen

Allerede i det første diktet i samlingen tematiserer han dette med hvordan man fremstiller viktige hendelser i familien. Vi får to versjoner av hvordan han fikk vite at kjæresten var gravid. Det viser Levi Henriksens talent for å plassere hendelser i en setting med undertekst som kommenterer hendelsen. Begge historiene har et troverdig trøkk i seg: Den første ved en geysir i Yellowstone, og den andre på et hotell i Charleston foran et TV-apparat. Det at han velger å fortelle den første historien for venner og familie, viser en evne til å poetisere og forskjønne virkeligheten. Og det at han i dette diktet avslører den sanne versjonen at han ønsker å tematisere dette motsetningen mellom livsløgn og sannhet.

Diktene til Levi Henriksen balanserer mellom det lyriske og det episke med replikker og sammenhengende små historier som ofte slutter lakonisk. Diktene er satt opp med ujevn høyremarg og tittel som ofte antyder et flertydig element i teksten. Enkelte av teksten har helt klare referanser til familien og oppveksten, mens andre tekster er med på å mytologisere bakgrunnen til forfatteren. I diktet "Sliten" får vi en slik markering av tilhørighet til en sosial klasse og en generasjon.

SLITEN

Jeg kommer fra et slitent folk,
det er vi som bor i husene nærmest stasjonen,
det er oss avisene besøker
når det skal beskrive et stykke Norge
der langviseren har sluttet å bevege seg.
Det er vi som sovner på jernbanelinja
og kan alle bakveiene inne og ut av Sverige.
Det er vi som drar ned gjennomsnittet
det er vi som mangler ambisjoner
det er vi som kommer hjem bare for å gå på trygd.
Og det eneste stedet vi kan søke tilflukt,
få en liten ferie fra oss selv,
er hos Jesus eller i flaska.

(s. 28)

I dette diktet viser Levi Henriksen sin hang til lakoniske utsagn, der han zoomer inn på detaljer, korte og konsise beskrivelser som sier mye: "der langviseren har sluttet å bevege seg, vi som sovner på jernbanelinja" eller mer generelle vendinger som: "vi som drar ned gjennomsnittet, vi som mangler ambisjoner." Denne felleskapsfølelsen kommer han stadig tilbake til i andre dikt som: "Dikt med votter" der han er talsmann for en uakademisk tilnærming til det å skrive på. Men mest tydelig er tiltalen: "min kjære" i boka som binder det hele sammen som en kjærlighetserklæring i det siste titteldiktet. Det er også fine dikt til sønnen og foreldrene.

Henriksen har som kjent sterk affinitet til den amerikanske kulturen og diktene inneholder mange referanser til amerikansk kultur. Både diktene og miljøet han beskriver har disse forbindelsene. Musikalske referanser som Johnny Cash, Leonard Cohen og Ramones. Det er også mye referanser til bilkultur, filmer, cowboyer og indianere. Det er også mange bibelske allusjoner som for eks. "Fader vår" og "Job(b)s bok" som er et portrett av faren. Det hele virker som en naturlig forlengelse av miljøet han kommer fra og har en troverdighet over seg.

Noen vil nok avskrive denne type dikt som sentimentale og lettvinte, uten de store utfordringene for leseren. Boka byr også på eksistensielle betrakninger, men mangler det kresne poetiske språket som preger mange av dikterne som utgir bøker for tida. Vi trenger også at denne mer realistiske og folkelige tradisjonen videreføres. Diktning med røtter i diktere som Hans Børli. Selv liker jeg diktene som handler om sønnen; "Slalåm" og "Andre skoledag" best. Det siste diktet byr på en "høydare":

(...)
Og jeg lurer på om sønnen min
på en måte teller seg ut av livet mitt nå,
at han er klar til å starte sin sang i et rasende tempo
bredbeint med bassen løftet som en bazooka
og neglebånd som blør
mens trommene dunker som hammerslag mot tinningen.
Veien, sannheten og livet
på to minutter og ti sekunder.
(...)

Ingen kommentarer: