I hundevaktene av Nils Chr. Moe-Repstad
Poeten griper tak i de høystemte, sentrallyriske abstraktene: havet, kjærlighet, nåde og død på sin egen måte.
Havet, alt begynner med havet.
Havet, er begynnelsen til alt
og alt kommer tilbake til havet.
«Indra, slipp det døde,
la vannet flomme over det øde.»
Midt i vannet finnes det en hvelving,
som skal skille vann fra vann.
Fra et platå holder jeg utkikk etter han
som har seilt gjennom fønikernes netter.
Han som snakker om fortida og velger framtida,
der ordspråk er underordnet alt.
Han som skriver, og kjenner alle metaforer,
som er stjålet fra rettroende,
de første og siste nedtegnet i lange linjer,
om hvor denne verden begynner,
og om hvor den slutter.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar