10.11.08

Hvilke diktsamlinger fra 2008 har jeg lest?

Disse samlingene har jeg nærlest fra årets utgivelser:

Thomas Marco Blatt: Overalt bor det folk
Irene Larsen: Framtida er ein stad til høgre for tavlekanten
Pedersen, Anita Arildsdatter: Ein morgon vaknar eg ved Egearhavet
Marte Huke: Ta i mot
Paal-Helge Haugen: Kvartett
Hilde Myklebust: Søkk
Avstanden mellom hus: Håkon Øvreås
Tarald Stein: Framandkar
Ingvild Burkey: Den mest tenkelige av alle verdener

Disse står på vent eller har lest sporadisk:

Øyvind Rimbereid: Herbarium
Tone Hødnebø: Nedtegnelser
Cecilie Løveid: Nye ritualer
Trine Ness: Hvis jeg kunne hete noe annet, sa Marianne
Juliana Spahr: Alle med lungar kopla saman (oversatt)
Eddy van Vliet: Dikt i utval (oversatt)
Stein Mehren: Ordre
Med vinterstemme: Kristian Hæggernes
Når jeg ikke hører hjemme: Liv Lundberg

Det har vært en rik dikthøst. Det er cirka 80 -90 utgivelser inkludert oversatte dikt.
Kanskje er det også er en del spennende debutanter... noen som vet noe?

Skriv gjerne inn lesetips i kommentarfeltet.

7 kommentarer:

Aina sa...

Janne Marie Fatland, Erlend O. Nødtvedt og Håkon Øvreås er iallfall debutantar. Eg trur dei har fått gode kritikkar, òg. Men har ikkje lese dei sjølv.

a9ta sa...

Visste ikke at Liv hadde gitt ut samling i år - takk for at du nevner det. Ronny Spaans har skrevet en retrogardistisk samling, Svalene i Lisboa, som (iallfall formmessig) skiller seg ut fra utgivelsene nowadays.

ErikB sa...

Liv har lanseringfest på fredag denne uka... i Tromsø

ErikB sa...

Hva er retrogardisme?

a9ta sa...

Å skrive seg tilbake til fortiden, å skrive på versemål - modernistiske dikt=fy fy.

Spaans sa...

Hei Anita, takk for at nemnde boka mi, men du overdriv nok litt der. Eg trur på ei likestilling mellom frie vers, metriske vers og aksentverset, dikta i "Svalene i Lisboa" er for det meste forma i støypeskeia til aksentverset, ei form mange metrikarar faktisk ikkje har sans for, og i vår post-post-modernistiske tid trur eg dei alle er like samtidige. Modernistisk dikt på rim og rytme finst òg. Det er vel som Ekelöf skriv umogeleg å unngå form i poesi, spørsmålet er kva form ein vil leggje til gunn. Dei som ikkje nyttar rim og rytme, finn andre form-skjerpande verktøy. At det skal knytast så sterke fordomar til bruk av rim og rytme er meg ei gåte, men med Rimbereid har nye tendensar kom inn i norsk poesi, i samsvar med tendensar i andre land. Hans vers er for øvrig mykje betre enn mine vers!

a9ta sa...

Kjære Ronny,
ja, det var en svær overdrivelse og en stygg forenkling! Unnskyld! og takk for god oppklaring :)