Thomas Marco Blatt kom i 2006 med diktsamlingen Slik vil jeg måle opp verden. Det er en debut som ble belønnet med Tarjei Vesaas debutantpris. Boka er delt i tre deler og hver del innledes med et sitat. Første del ”Disse byene skal romme oss” starter med et sitat av den østerriske forfatteren Friederike Mayröcker:
Hvordan, spør jeg, utforske avstanden
med sine egne føtter, hvordan, spør jeg,
erfare avstanden med sine egne øyne.
Hvordan forene lengsel etter avstand
med fast bosetning. Hvordan, fot og øye,
tårer og lyst.
Dette er et slags første signal på dobbeltheten i tittelen på boka. Sammensatte følelser som å forene lengsel etter avstand med fast bosetning, samt tårer og lyst knyttes opp mot reisemotivet og vandringen som boka preges av. I det første diktet ”Himmelen over en annen by” befinner vi oss i Berlin, nærmere bestemt i en gate utenfor sentrum og i et kjøpesenter. Et jeg og en kjæreste utforsker den tyske hovedstaden hånd i hånd. Det er minnet om bevissthetsstrømmen til jeget som preger de assosiative sprangene i diktet. Skrivemåten er knyttet til overganger fra konkrete beskrivelser til tanker, tilbakeblikk og kulturelle referanser. Diktet starter med at hun finner en tom konvolutt. Adressaten ligner et mislykket anagram, tenker jeget, mens hun sier at det minner om ”en lek som etterligner livet”. Senere i boka tas denne tråden opp igjen (s. 22):
ingen av skuespillerne i stykket bar navn
med det var en replikk jeg ennå husker
det vidstrakte feltet for våre ord
og da vi forlot teateret
gjorde hun et anagram av navnet sitt
tid ras
jeg forsøkte på det samme hele veien hjem
det kjentes som at vi nærmet oss noe
et uskrevet brev, en lang setning
Leken som etterligner livet er vel en kjent referanse til kunsten. Det virker som om begge har et kunstnerisk prosjekt. Anagrammene blir da en måte å knytte identiteten til kunsten: en lek knyttet til et navn. Det er en måte å illustrere identitetsproblematikken. Diktene er på en måte et puslespill av erfaringer. Noe som stadig må bli skapt og gjenskapt. Det er på mange måter en lek som er upålitelig, ikke på en bevisst måte, men fordi det har et element av tilfeldigheter og en tendens til være upålitelig fordi vi søker mening. Hva er så et mislykket anagram? Et som ikke gir mening?
da jeg døpte byen etter
et anagram av navnet hennes
se tida rim yr
før vi gikk fjernet hun grensesteinene
åpnet så byen så besluttsomt
like flyktig som et håndtrykk (s. 51)
Anagrammet og visjonen av en by som jeget skaper i sandkassen flyter sammen med en visjon, en dobbelthet som gir mening. Poetikk, identitet, kjærlighet flyter sammen som et meningsfullt anagram som gir navn den konkrete sandkassebyen.
Thomas Marco Blatts forfatterskap starter i Berlin med diktet ”Himmelen over en annen by”. Her ligger kanskje en skjult referanse til filmen ”Der Himmel über Berlin” regissert av Wim Wenders. Kanskje er han opptatt av temaer som kommer fram i den filmen. Det som er mest interessant i denne sammenhengen er vel overgangen engelen, spilt av Bruno Ganz, gjør fra engel til menneske (og filmen går fra svart-hvitt til farger) , og dermed en fokus på den sanselige tilstedeværelsen. Dette står i kontrast til habitueringen av sansene og tendens til å tenke for mye, som preger menneskene i Berlin i denne filmen. Filmen inneholder en slags visjon av kjærligheten som kan sammenlignes med den sanselige tilstedeværelsen i oppmålingen av verden i denne diktsamlingen. Kanskje møtet med kjærligheten gir en lignende overgang.
Paret befinner seg i et kjøpesenter, nærmere bestemt under glasskuppelen i Europa Center ved en kjent vannklokke, en vannskulptur. Men det er ikke den enorme vannklokken som fanger jegets oppmerksomhet. Det er vinter og snøen smelter på glasskuppelen i taket. Jeget får assosiasjoner til miniatyrbyer i glasskuler man kan riste på, men assosierer videre at det ikke snør her inne, ikke som i gatene utenfor byen der trikkeskinnene er fjernet: ”noe blir igjen når noe annet forsvinner”. Videre føres vi via landsbyer i Mesopotamia som har samme kvalitet som uthulningene i asfalten der trikkeskinnene har ligget et sted i utkanten av Berlin. Hvordan forholder vi oss til historien, både den personlige og den kollektive? Kanskje etablerer han et metaperspektiv ved å antyde at diktene også er ”noe som blir igjen”.
Diktet rommer mange setninger og situasjoner som vi hører ekko av senere i diktsamlingen. Men først og fremst presenterer den en måte å skrive dikt på som baserer seg på assosiasjoner og binder sammen indre og ytre landskap. Det er et fint sted å starte et forfatterskap. I siste strofe mister jeget konvolutten og kjæresten tar hånda hans. Jeg får assosiasjoner til linjer i et dikt som dukker opp senere i samlingen:
Hun gikk
for å henge drømmene i vinden
her flagrer vi, kom
verden, vær et brev (s. 16)
Andre del starter med diktet “Linjene mellom oss, crossroads” (s. 29) Her flettes oppmålingen og kjærligheten sammen i en utvidet metafor. Eller det utvidete perspektivet trekkes ned på et personlig nivå. Linjene som trekkes opp er både tid og rom på : Et kart og reiserute. Denne reisen og kjærligheten flyter sammen. Overgangen fra den teoretiske innledning til den konkrete situasjonen på jernbanestasjonen i København skapes av kompasset: som først brukes i en teoretisk utlegning som en sammenligning og deretter som utgangpunkt som den konkrete situasjon der redselen for å bli adskilt. Det snedige her er at linjen mellom byene trekkes mot havet og redselen for å bli forlatt sammenlignes med redselen for å drukne.
Motivet knyttet til “det som blir igjen” fra det første diktet, kommer igjen i diktet på s. 31. De hører på et radioprogram om Pompeii. Dette flettes sammen med motivet fra diktet på s. 27:
for hvis vi var to punkter i historien
vil noen kunne trekke opp linjene mellom oss
som å dra linjene mellom antikken og industrialisme,
å gjøre det som to gater i en by
der de krysser hverandre
hører sammen
Hun finner fram et foto av ruinene av Pompeii der hovedgatene danner et kors og henger det opp ved siden av bildet av jeget. Fortidskulturen blir et bilde på et slags utopisk prosjekt: “ Hva ventet jeg på? å tre ut av eller inn i en ordning / å være en del av alt dette:” Det knyttes også til skrivevirksomhet: “på veggene: inngraveringer / falmet latin, bevarte navnetrekk”. På slutten av diktsamlingen (s. 52) henger hun opp et nytt bilde, av zigguraten:
De mesopotamiske zigguratene var ikke stedet for offentlig tilbedelse eller seremonier, men en trodde at det var oppholdsstedet for guddommen. Gjennom zigguratene kunne gudene være nærmere menneskeheten og hver by hadde sin egen beskytter, gud eller gudinne. Bare prestene hadde lov til å gå inn i zigguraten og det var deres ansvar å ta seg av guden og sørge for deres behov. Resultatet var at prestene var mektige medlemmer av det sumeriske samfunnet. Det har også blitt foreslått at zigguraten var en symbolsk representasjon av den opprinnelige haugen som universet hadde blitt skapt av. Zigguraten kan ha blitt bygd som en bro mellom himmelen og jorden.
(fra Wikipedia)
I sentrum av Ur lå en ziggurat, som den innerste dukken i en babusjka (s. 33): ”tanken om at byenes historie er som en babusjka, lag på lag på lag, og vi, vår egen historie som alle byers historie”. Hun rekontruerer zigguraten og byen Ur som en slags visjon, en moderne variant av den forsvunne byen. Dette blir en av hennes måter å måle opp verden på, også i det sumeriske dobbelte betydningen av frasen. Jegets måte er diktene som inngraveringer på murvegger i en by som forsvant. I disse tekstene skaper han et stort tidsperspektiv med en visjon av en slags sentrum i det som utgjør verden for oss. Her ligger denne dobbeltheten som vi møtte i det første sitatet. I det siste diktet tar han opp tråden fra innledningssitatet og “hvordan forene lengsel etter avstand med fast bosetning”.
og jeg sier at alt det jeg lengter etter
har en dobbelt betydning
slik det sumeriske ordet for kjærlighet
også hadde betydningen å måle opp verden
slik vil jeg måle opp verden
(Erik Boye - 7. juni 2007)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar