Kritikerstandens unisone hyllest til Solstads siste roman provoserer meg. Og jeg fikk lyst til å bruke litt plass her til å rakke ned på den. Jeg leste den i jula og ble ikke imponert. Det er flere ting i romanen som virker konstruert. Den har ikke det samme autentiske trøkket som jeg synes flere av hans tidligere romaner har. Det virker som om han har konstruert denne skikkelsen for å kunne si at USAs diplomat i London ligner en gris.
Forholdet til tvillingsøstrene og diplomatsønnen som drar til Afganistan virker malplassert. Metaperspektivet har vi hørt før på 1980-tallet. Ved å insistere på at bipersoner er viktige skaper han en spenning i forhold til den egentlige romanen, som igjen kun er en konstruksjon. Hva er det med denne diplomaten for fortjener en roman, jo, han var radikal under studietiden, som tilfeldigvis sammenfaller med Dag Solstads egen studietid på Blindern. Nå må jeg virkelig få si at forventningene mine ble brutt!
Romaner er selvfølgelig konstruksjoner, men jeg skjønner godt at Solstad proklamerer forfatterskapet sitt som avsluttet. Denne romanen mangler autentisk trøkk og bidrar ikke til å utdype eller føre inn noe nytt i kulturpessimismen som Solstad i årevis har bekjent seg til, som den arme romanfiguren er en lavtstående representant for, en som ikke lever ut sine egentlige meninger. Dette er en oppfatning som virker fordreid med vekt på det tragiske, og som mangler den innsikten i vår egen æra som vi trenger for å møte dens største utfordringer.
2 kommentarer:
Interessant..
Har nettopp lagt fra meg Nordlys der boka fikk terningkast 6.
Irene
Jeg må innrømme at jeg ble litt lurt/fascinert av boka først og at jeg syntes at enkelte ting var interessant... men etter hvert synes jeg den har et element av keiserens nye klær... Jeg vil peke på ambassadøren å si, som Jonas Gahr Støre: Se, han er lite troverdig, han ville ikke kunne fungere i den stillingen med de sosiale egenskapene han mangler. Historien med sønnen og tvillingsøstrene virker som oppstilte pappfigurer, det fungerer så lenge man ikke gir dem noe liv og de er kulisser, ellers mangler hele historien troverdighet. Det virker som Solstad har forlatt det autentiske trøkket til fordel for en idèroman der figurene er kulisser i en tragedie, der vel nettopp det leserne liker, at det kan fortape seg i estetiske og metafysiske spørmål som romanen reiser... mens jeg derimot synes dette er en svakhet, når jeg får tenkt meg om.
Legg inn en kommentar