Hovedhensikten er å følge med på ting som skjer i Norden på poesifronten og ved hjelp av linker og korte artikler holde interesserte lesere oppdatert. Målgruppen er mennesker som leser samtidspoesi.
Blogger: Erik Boye
Riktig! Og et annet spørsmål er: Hvor viktig er tenksomme og alvorlige svarthvittbilder i norsk samtidspoesi? Forfatterportretter må være den snevreste sjangeren av dem alle...
Er det et dårlig tegn at jeg begynner å henge meg opp i forsider, barter, kåringer, mens høstens dikt blir stående ukommentert? Det viser vel at jeg ikke er kritiker. Er det noen som vil anbefale en slags sjanger der du skriver om dikt og diktsamlinger på en annen måte. Kanskje man kan plukke noen idéer fra musikkpressen eller filmmagasiner...
Jeg fikk en idé av kommentarer din over. Das Man i norsk poesi. - Man presenterer seg selv med et svart/hvitt bilde med et alvorlig og anemisk uttrykk. Det er sikkert mange slike forventninger som kan brytes...
Nei, opphengingen i barter og bildemaner er ikke et dårlig tegn! Det er en fin observasjon. Det er et like lite dårlig tegn som den artikkelen i Vinduet noen hadde analysert titlene på alle diktsamlinger utgitt over en periode på ett år. Det var mange substantiver i ubestemt form flertall. Godt observert. Det er utrolig mye som er styrt av sedvane og "slik gjør vi det her" enn man skulle tro. Og hele formen, femtitre dikt etter hverandre i en bok, det gir jo også noen rammer. Vil noen snart gi ut en diktsamling på rull? Eller flagrende enkeltdikt, kan de selges hver for seg? Vil poetene snart la seg avbilde i farger? Sittende i sofaen med en pose potetgull mens de ammer, alternativt småkjefter? Litt komisk er det også med poeter som bare leker med å bryte grensene, bare slik at de har vist at de kan bryte grensene, fordi det må man jo, den som ikke sprenger grenser er jo ikke kunstner på ordentlig, det er jo en del av opplegget. En kritiker jeg ikke husker navnet på (typisk) skrev om nettopp dette i en kritikk av de siste bøkene til Espen Stueland og Nils Øyvind Haagensen i lørdagens Klassekampen. At de sprenger grenser akkurat som forventet, på en måte. Litt finurlig tenkt og sagt, men jeg skjønte det da jeg leste det. C.
Opprør er ikke hva det brukte å være. Før kunne man bare legge merke til hva borgerskapet og folk flest gjorde, og så gjøre det motsatte, og dermed oppsto en -isme. Så forandret folk flest seg og man ble stående igjen med en smultring av antikonformitet med ingenting i midten.
Idag kjøper folk t-skjorta med ansiktet ditt på hvis du tar livet av deg selv. Alle vil jobbe med noe kreativt og har et prosjekt på gang. Å prøve og være normal er bare kjedelig, men alle nye opprør blir spist opp før de kommer i gang. Det er ikke lenger sjokkerende å kle seg i svart, pierce seg gjennom diverse kroppsdeler, høre på plagsom musikk, misbruke dop som ingen har hørt om, ha et tvilsomt og tvetydig sexliv. Det innovative har en levetid på et øyeblikk, tidsrommet mellom slaget i ansiktet og til den røde merket i ansiktet forsvinner.
Er det et poeng at de avbildede folkene alle skriver på nynorsk (alternativt dialekt)? Jobber samlaget ut i fra andre kriterier enn konkurrentene hva angår hår under nesen (eller over leppa, alt ettersom)? Eller skøyt barteveksten først fart etter at guttene debuterte? Hvorfor har da ikke Jon Fosse bart? Hvorfor ikke Eldrid Lunden?
Det er mulig bart er et vedheng til den nynorske mannsrollen. Ellers hadde faktisk Jon Fosse bart på omslaget til debutromanen, som forøvrig forsvant etter at jeg lånte boka til en nabo... Det bildet er en artig sak og coveret på boka er også litt kitschy... nok om det. Eldrid Lunden barberer seg antakelig...ladyshave...
7 kommentarer:
Riktig! Og et annet spørsmål er: Hvor viktig er tenksomme og alvorlige svarthvittbilder i norsk samtidspoesi? Forfatterportretter må være den snevreste sjangeren av dem alle...
Er det et dårlig tegn at jeg begynner å henge meg opp i forsider, barter, kåringer, mens høstens dikt blir stående ukommentert? Det viser vel at jeg ikke er kritiker. Er det noen som vil anbefale en slags sjanger der du skriver om dikt og diktsamlinger på en annen måte. Kanskje man kan plukke noen idéer fra musikkpressen eller filmmagasiner...
Jeg fikk en idé av kommentarer din over. Das Man i norsk poesi.
- Man presenterer seg selv med et svart/hvitt bilde med et alvorlig og anemisk uttrykk.
Det er sikkert mange slike forventninger som kan brytes...
Nei, opphengingen i barter og bildemaner er ikke et dårlig tegn! Det er en fin observasjon. Det er et like lite dårlig tegn som den artikkelen i Vinduet noen hadde analysert titlene på alle diktsamlinger utgitt over en periode på ett år. Det var mange substantiver i ubestemt form flertall. Godt observert. Det er utrolig mye som er styrt av sedvane og "slik gjør vi det her" enn man skulle tro. Og hele formen, femtitre dikt etter hverandre i en bok, det gir jo også noen rammer. Vil noen snart gi ut en diktsamling på rull? Eller flagrende enkeltdikt, kan de selges hver for seg? Vil poetene snart la seg avbilde i farger? Sittende i sofaen med en pose potetgull mens de ammer, alternativt småkjefter? Litt komisk er det også med poeter som bare leker med å bryte grensene, bare slik at de har vist at de kan bryte grensene, fordi det må man jo, den som ikke sprenger grenser er jo ikke kunstner på ordentlig, det er jo en del av opplegget. En kritiker jeg ikke husker navnet på (typisk) skrev om nettopp dette i en kritikk av de siste bøkene til Espen Stueland og Nils Øyvind Haagensen i lørdagens Klassekampen. At de sprenger grenser akkurat som forventet, på en måte. Litt finurlig tenkt og sagt, men jeg skjønte det da jeg leste det. C.
Opprør er ikke hva det brukte å være. Før kunne man bare legge merke til hva borgerskapet og folk flest gjorde, og så gjøre det motsatte, og dermed oppsto en -isme. Så forandret folk flest seg og man ble stående igjen med en smultring av antikonformitet med ingenting i midten.
Idag kjøper folk t-skjorta med ansiktet ditt på hvis du tar livet av deg selv. Alle vil jobbe med noe kreativt og har et prosjekt på gang. Å prøve og være normal er bare kjedelig, men alle nye opprør blir spist opp før de kommer i gang. Det er ikke lenger sjokkerende å kle seg i svart, pierce seg gjennom diverse kroppsdeler, høre på plagsom musikk, misbruke dop som ingen har hørt om, ha et tvilsomt og tvetydig sexliv. Det innovative har en levetid på et øyeblikk, tidsrommet mellom slaget i ansiktet og til den røde merket i ansiktet forsvinner.
Den siste setningen din er et dikt eller bør bli det. C.
Er det et poeng at de avbildede folkene alle skriver på nynorsk (alternativt dialekt)? Jobber samlaget ut i fra andre kriterier enn konkurrentene hva angår hår under nesen (eller over leppa, alt ettersom)? Eller skøyt barteveksten først fart etter at guttene debuterte? Hvorfor har da ikke Jon Fosse bart? Hvorfor ikke Eldrid Lunden?
Det er mulig bart er et vedheng til den nynorske mannsrollen. Ellers hadde faktisk Jon Fosse bart på omslaget til debutromanen, som forøvrig forsvant etter at jeg lånte boka til en nabo... Det bildet er en artig sak og coveret på boka er også litt kitschy... nok om det. Eldrid Lunden barberer seg antakelig...ladyshave...
Legg inn en kommentar