Det gode enkeltdiktet på 1990-tallet

Konseptlyrikk - våren 2005

Det har blitt populært med konsept-lyrikk der man må lese diktene i lys av de andre diktene i samlingen. På samme måte som rockegruppene på 1970-tallet kom ut med konseptalbum: som for eks. Pink Floyd: Animals og Dark Side of the Moon. I vår har Nils-Øivind Haagensen utgitt en slutten på en god trilogi, som en slags lyrikkens svar på Thomas Dybdahl tre siste album. I en anmeldelser vil man automatisk sammenligne og karakterisere diktene som en helhet, selv om man gjerne trekker fram ett eller to dikt. I tillegg har Ingrid Storholmen dramatisert sin spennende diktsamling: ”Skamtalen. Graceland”, som bygger på et samlende konsept. Det er et åpent spørsmål om det finnes gode enkeltdikt i disse samlingene som vil bli stående.

Antologier og kanonisering

I antologier trekker man gjerne fram noen lyriske hits som poeten har skrevet i løpet av årene. Hvis diktet blir omtalt og etterhvert blir antologisert, er ikke veien så lang til kanonisering i diverse lærebøker på universitet, skole og litteraturhistorier. Vi har en rekke slike klassiske dikt: som for eks. ”Mig Selv” (Wergeland), ”Digtets Aand” (Welhaven), ”Jeg ser” (Obstfelder), ”Metope” (O. Bull) og ”Landskap med gravemaskiner” (R. Jacobsen). I ettertid er diktsamlingene muligens mindre interessante som helhet, enn de kanskje var for anmelderne og dikterne selv i samtida. Dette vil kanskje være situasjonen for framtidige litteraturforskere når de en gang skal gå løs på lyrikken rundt tusenårsskiftet.

Nittitallets kvinner

Hvilke dikt har så allerede markert seg fra 1990-tallet? En generasjon der redaktørene antologiserer sine samtidige kollegaer har sjelden noen visjonær verdi. Selvfremstilling og markering i det kulturelle landskapet kan være sterkere drivkrefter enn den poetiske kvaliteten i det enkelte diktet. Det virker ennå veldig åpent. Det er en rekke kvinnelige poeter som står sterkt på nittitallet: Gro Dahle, Tone Hødnebø og Cathrine Grøndahl. Men hvilke dikt utmerker seg i disse forfatterskapene? Tre gode diktsamlinger er: Regnværsgåter (1994), Pendel (1997) og Riv ruskende rytmer (1994). Er det noen dikt som utmerker seg her? Kanskje er vi helt på feilspor.

Utfordringen blir å finne fram til de sterkeste diktene fra 1990-tallet. Hvem kommer til å bli stående i framtida, som nittitallets ”Jeg ser” og ”Metope”?

Skriv gjerne dine forslag i kommentar!!