30.1.09

En linje fra 1966


Det er den draumen me ber på

at noko vedunderleg skal skje

at det må skje -

at tidi skal opna seg...

(...)


Hva slags fenomen er det Olav H. Hauge forsøker å fange inn med denne linjen fra diktet " Det er den draumen" fra diktsamlinga Dropar i austavind. Hvordan skal tida åpne seg? Den personlige tida er jo avgrenset til en strøm i bevisstheten som veksler mellom nåtidens fortid og nåtidens framtid, og i tillegg nåtiden. Den trefoldige vekslingen utgjør den personlige tida i vår bevissthet. Hvis jeg skal forestille meg dette, som egentlig er umulig å forestille seg, så kan man jo forestille seg tida som et landskap. Den temporale tidsopplevelsen får spatial form. Bevissten flyr på ørnevinger over landskapet med suveren oversikt over tida som åpner seg som et slags drømmelandskap. Det er et inntrykk jeg sitter igjen med fra enkelte dikt i samlingen fra 1961. Framtida lekker energi til poeten. Men den personlige tida vil aldri kunne være en film eller et landskap, nettopp på grunn av pendelsvingningene i bevisstheten som ikke får noe konkret uttrykk. I diktet "I Elvedjupet" får kjærlighetslengselen og framtidshåpet en konkret form:
"Og der stend ho. Ho. I elveduren på ein stein. / Er det fossegrimen ho ser etter eller storfiskaren? (...) og "Han gjeng. Gjeng blindt. Lenger / inn i svarte fansmakti /- etter seg sjølv."
Så følger et fint portrett av tida:

Her! roper fossen og syd
blind og allmektig
millom bergi,
her kan alt skje.


23.1.09

Første dikt i På Ørnetuva

Sangen og ordene

”No syng det atter av mitt hugdjups elv” skriver Olav H. Hauge i det første diktet i samlingen fra 1961. Og hva er det som synger? Er det denne sangen som inspirerer diktene? Er det denne sangen som oversettes til et poetisk språk, til ord. Stormen og de stormkrøkte ordene som klorer seg fast. Eller er det andre følelser det er snakk om? Olav H. Hauge har valgt å kalle diktsamlinga si for På Ørnetuva. Det er en allusjon til Skirnismål, et dikt fra den eldre Edda. Guden Frøy sender Skirnis for å overtale jotunkvinnen Gerd til å gifte seg. Først med å lokke henne, senere med å true henne. Hvis hun ikke er medgjørlig så skal hun sitte på ørnetua som straff med ”nasen mot Hel”. Som et uttrykk for Gudens vrede over avslaget.

Sangen og tidsopplevelsen

Elva er jo et slags urbilde på tida: et konkret uttrykk for ei eksistensiell erfaring. Den personlige tida har jo en tredelt struktur; fortid, nåtid og framtid. Hauge sier om Den Andre Mannen at ”tid er ikkje til for han, ikkje avstandar heller”. Hvis man knytter sangen, ordene og ”hugdjupet” til Den Andre Mannen, så kan vi se diktet i lys av en bevissthetstilstand.

No syng det atter av mitt hugdjups elv,

og vindblik kjem frå svale nattland,

der draumblå tindar speglar seg

i andre sjøar.

Tre perspektiver

Et perspektiv er det romantisk-idealistiske der den poetiske sangen innebærer å forlate ”kvardagspuslingen” og tre inn i et helhetlig forhold til verden som en bærer av tilværelsen. Å ha en kropp er å eie en universell scene og formilde en innsikt: gudegnisten i mennesket; en åndelig-eksistensiell bevissthet. Et annet perspektiv er å spørre seg hva slags personlighetstype er Hauge. Han er tydelig introvert. Han skaper også sanselige og organiske bilder som henger sammen på en bestemt måte. Hans egne psykiske erfaringer smelter sammen med landskapet han kjenner fra Hardanger og utgjør en slags ekspresjonisme. Men det finnes et tredje perspektiv: Sangen som værens hus. Fravær av sang blir da en slags værensglemsel. Nå synger det igjen i elvedypet av mitt sinn. Sangen synger oss. Vi synger ikke sangen. Det synger i oss. Det strukturerer vår verden: vår følelse av tid og identitet, menneskelige relasjoner, kjærlighet og hat. Det poetiske språket er en oversettelse av dette forholdet. Det muliggjør en dialog fra menneske til menneske.

Men kva er mine ord?

Stormkrøkt skog

imot nord,

fjellgrinder

imot dags

herjande

eld.


Oversettelse

Hva er ordene en oversettelse av? Et svar på spørsmålet: Hvordan har du det egentlig? Han kommer ut av huset etter en lang våkenatt. Det gløder over fjellet i nord. Han ser trærne preget av stormene, et språk som har fått utvikle seg over lang tid. Han ser fjellgrindene i silhuett. Menneskelig inngripen i naturen, spor av liv, som åpner og lukker seg mot sangen og viser veien videre til et slags overblikk, over et kjent landskap kanskje, men jeg får en følelse av et overblikk over den personlige tida, både framtida som mulighet og fortida som realitet åpnes i dette blikket.

Og når det gjelder Skirnir lykkes han til slutt å overbevise Gerd med trylleruner.

22.1.09

Sammenbrudd og brente manuskripter

Vanskelige perioder før utgivelser

I mai 1960 har Hauge en manus liggende klart som han kaller Klårt som ein haustdag. Det består av ca. 40 dikt. I desember samme året brenner han så det ferdige manuskriptet. 18. desember legges han inn på Valen (mentalsykehus). Det er fjerde gangen han er innom der. Oppholdet var bare i 6 uker denne gangen. Seinere på våren begynner han å rekonstruere diktene på nytt og angrer mye på at han brente manuskriptet. Nå har samlinga fått tittelen På Ørnetuva.

Dagboksnotater

I dagbøkene skriver han sykdomsperioden og diagnostiserer seg som schizofren. Han kaller tilstanden av sinnsforvirring for Den Andre Mannen. Han karakteristerer han blant annet på denne måten: "Han er vill og omsynslaus, og kan skræma folk. Tid er ikkje til for han, ikkje avstandar heller; døden er ikkje til for han heller, han har vore til og veit han vert til, han diskuterer aldri den sak. Han er i alt og eitt motsetnaden til den stakkars uslingen som heiter eg, den kvardagspuslingen, denne skræmlingen."

Dvale

Det er som om den andre mannen ligger i dvale og dukker opp med jevne mellomrom. Det ser ut til å gå ca. 5 år mellom hver gang. I en raptus skriver han 100 nye dikt og brenner dem. I mai 1966 opplever han nok et mentalt sammenbrudd, men han klarer å holde seg hjemme. I dagboka skriver han: "I slike stunder, d.v.s. når du er åndeleg vaken, kjenner du deg som eit elektrisk batteri, og ein straum av blå gneister gjeng og slær mot stjernorne. Du er ein spole i eit kraftfelt, og ligg stiv, greistrande i straumen." Sommeren 1966 rekonstruerer han manuset . I august sender han avgårde 109 dikt som blir til Droper i austavind som kommer ut i slutten av november.

Veldig er dagen, men større er natti
for der vert draumane til. (sitat upublisert dikt)

15.1.09

1961 - På Ørnetuva










Her i samtale med Jon Fosse ( intervjuet finner du her)

I 1961 fikk Olav H. Hauge et slags gjennombrudd med diktsamlinga På Ørnetuva. Jeg har lest diktene på nytt og sitter med et inntrykk av at tidsopplevelsen og beskrivelsen den personlige tida er viktig i denne boka. Tittelen tyder på et slags overblikk, over et kjent landskap kanskje, men jeg får en følelse av oversikt over den personlige tida. Både framtida som mulighet og fortida åpnes i dette blikket der flere tidsplan flyter sammen. Jeg skal se nærmere på noen dikt i samlingen med disse tankene i bakhodet.

Ellers kan det jo være interessant å se på dagbøkene fra 1960 og 1961 for å se på hva Hauge var opptatt av disse årene. Ellers fikk han kritikerprisen for samlinga og fikk en sentral plass hos en ny generasjon diktere. Det kan også være interessant å se litt på biografien til Knut Olav Åmås rundt 61.

11.1.09

Inngang og utgang (et langdikt av Stein Mehren)

Et langt kjærlighetsdikt og mehrenske metaforer

På side 47 i debutsamlingen finner vi et langdikt som går over 22 sider og som er delt opp i 10 deler. "Inngang og utgang" er tydelig et kjærlighetsdikt. En kvinne og et mannlig jeg vandrer gjennom et drømmeaktig landskap, gjennom tåke og vind, mellom trær og blomster, mens forholdet vokser og fordypes. Diktet er fullt av de typiske genetivkonstruksjonene til Mehren: forventningens dyp, tåkens forheng, kjærlighetens lys, et øyeblikks stumhet, nattens tåkehav, stillhetens hjerte, jordens hjerte, luftens blomster, bladenes regn, himmelens hjemkomst, skyggenes lydløse gitter, våre smils utviskete ansikter, forventningens rom, skyenes elv, hårets villskap i vinden, stillhetens ekko, tidens strand, bevissthetens speilbilder, barndommmens grenser, sekundenes strøm, hjertenes dypsorte klarhet, begjærets vinder, pasjonens elv, øynenes hvite rom, nattens port, hendenes møte og til slutt skogens stemme. Dette lyriske virkemidlet har Mehren vært trofast mot. Det har ofte en kombinasjon har abstrakter som forbindes med noe konkret. Vi finner dem i de seneste diktsamlingene også; for eks i tittelen i samlingen fra 2007 I stillhetens hus. Man blir fristet til å kalle det "mehrenske metaforer".

(...)

Gjennom tåkens forheng
styrter kjærlighetens lys med ett:

står vi foran hverandre
overrasket som fremmende møtende barn
Håndbevegelser og ord
Sigaretten slukket for tidlig
Alt gjennomskuet du
Alt slipper vi forsvarsløst ned

Vi står inne i et øyeblikks stumhet
stumt som et brennende lys
åpner nattens latter en åpen munn
Et dyr... varmt pustende...

(....) s. 49 - 50

Her er de mehrenske metaforene bærer av kontrastene. Paret trer fram for hverandre og blir synlig i tåken i "kjærlighetens lys". De møter hverandre stum glede, forsvarsløse og overrasket over følelsenes intensitet. Vi befinner oss i et arketypisk landskap der Mehren utforsker hva som egentlig foregår. Han forsøker å gripe med intuisjonen hva som skjer med oss. For noen vil dette være "too much" ganske umiddelbart. For andre vil disse bildene tale til dem tydelig om vår felles menneskelige erfaring knyttet til den erotiske kjærligheten. Og som alltid hos Mehren, ligger sorgen og forelskelsen ganske nær, bildene kan passe på begge deler og avløser hverandre, gjentas og varieres gjennom forfatterskapet. Det er et metaforisk landskap der klisjèene møter en intuitiv bevisshet som forsøker å gripe dette egentlige som ligger bak det sanselige, en sammenbindende kraft som gir livet retning og mening. Mens andre vil se disse innslagene som metafysisk kitsch skapt av en sentimental dikter. Kanskje ligger det her en konflikt som stadig hjemsøker oss og som det ikke finnes noe svar på. Den nye aktualiteten i forfatterskapet der kritikerne hyller og oppvurderer Mehren tyder på det. Kanskje er det dette han skriver om i I stillhetens hus:

En stor stillhet kan samle seg
i et ord. Mennesker som brukte ordet før oss
tier. Den taushet som samler seg
i dette ordets stemmer
må være av en annen kraft

9.1.09

Norsk lyrikk 1960 – Stein Mehren debuterer

Debut

Gjennom stillheten en natt inneholder 26 dikt over omtrent 75 sider. Bibliotekaren på Tromsø bibliotek måtte en tur i magasinene for å finne boka. Når jeg åpner den viser det seg at han kom inn i norsk lyrikk på følgende måte:

"Gjennom stillheten en natt"

Gjennom nattens stjernekalde sal kom vind
men ingen kunne kjenne hvor den kom fra
Den kom over markene men ingen blader rørte seg
Den kom gjennom trærne men ingen skygger ble skremt
den var i hjertet men ingen øyne så den

(….)

Det intuitive blikket

Denne strofen fra innledningsdiktet viser at Mehren er og har vært opptatt av sammenhenger som ellers er usynlige. Den direkte sanselige opplevelsen er ikke Mehrens fokus. Han har en personlighetstype som forholder seg mer intuitivt til verden. Fenomenene er tegn og peker mot noe annet. Undring og intuitive innsikter befolker Mehrens innadvendte blikk på verden. Dette er ikke nødvendigvis sentimentalitet eller et umiddelbart uttrykk for patos, men en eksistensiell undring der de poetiske innsiktene låner bilder fra fenomenene i verden for å vise veien videre der tankene tar slutt. ”Nattens stjernekalde sal” kan være den meningsløse kosmiske kulden som er våre livsvilkår. Da blir vinden er tegn på at det finnes noe der ute, selv om vi ikke kan sette ord på det. Hvis vi prøver å sette ord dette beveger vi oss inn på mystikkens og metafysikkens område. Når det gjelder poesi, så ser det ut som at dette er noe som vi kommer tilbake til med jevne mellomrom. I de siste årene har vi sett dette i diktene til Søren Ulrik Thomsen på 1980-tallet og Jon Fosse på 1990-tallet.

Den nødvendige ensomheten

”Gjennom stillheten en natt” antyder en ensomhet er er nødvendig for å sette ord på og kontemplere over disse innsiktene. Han antyder ei personlig utvikling som fører til indre vekst. Mehrens poetiske prosjekt er nok spekulativt, men dette innebærer ikke at han er påståelig eller feller dommer over andres livssyn. Han er åpen og forsøker hele tiden finne nye ord på sine intuitive innsikter. Denne posisjonen har han vært trofast mot gjennom de nesten femti årene som er gått siden debutboken. På dette stadiet knytter han ”vinden” til Gud: noe usynlig som finnes i hjertet som av og til kommer til deg. Senere i diktet beskriver han opplevelsen ”som om en fremmed, kjærlig hånd/ har strøket meg over håret/ og jeg hvisker Far”.

Inderlighet

”Den var i hjertet” skriver han som så mange poeter før og etter han har gjort. ”Du var vinden” skrev Olav. H Hauge noe år senere hyllet den retningsløse kjærligheten. Hvorfor velger Mehren i 1960 å insistere på å bruke denne lyriske klisjeen? Han vil tydelig knytte”vinden” til det menneskelige følelseslivet. Kanskje vil han insistere på at vi mennesker er sentimentale vesener. Det er ikke til å komme bort fra, selv om samtidspoesien vil bort fra det. Å utelukke dette fra sine intuitive innsikter vil antakelig innebære en slags relativisme for Mehren. Alt er meningsløst. Alt er like mye verdt. Ingenting henger sammen. Mehren synes å antyde at ting henger sammen og det er knyttet til menneskenes følelsesliv. Det innebærer nok en god del idealisme å påstå dette og han avslutter diktet med følgende utopi:

En gang skal Gud åpne himmelen
og sine armer for alle fremmede
som lenge nok har forsøkt
å bebo ensomheten

Sammen forlater vi jorden
som blir forvist til en plass
blant stjernene

Personlig opplever jeg dette på samme måten som idyllen som må være der før skrekkfilmen begynner. Når vi mediterer over meningsløsheten og menneskets livsvilkår i kosmos, må vi også unne oss litt motgodt. I møtet med sorgen og meningsløsheten oppstår et mørkesyn der idealistiske utopier og spekulasjoner rundt naturens og kjærlighetens sammenbindende kraft tar form. Det føles fattig å stå foran en grav uten å sette ord på vinden, enten for seg selv eller for andre. Nettopp det har vært en av de viktige vevtrådene gjennom Mehrens forfatterskap.

8.1.09

Resepsjon av Stein Mehren.

Hør radioprogrammet Ordfront som handler om Stein Mehren og resepsjonen av han. Jeg skal senere se nærmere på debutsamlingen hans senere i januar. I essaysamlingen Det norske syndromet er Vold kritisk til Stein Mehren og til dels belærende hvis vi tolker slutten på essayet som adressert til Mehren. Han etterlyser klarere og mer konkrete bilder i poesien, inspirert av haikudiktningen. Espen Stueland mener diktene har fått mer stringens på 2000-tallet i samlingene Ark og Den siste Ildlender. Det er mange gode poeng og opplesninger i dette programmet der også Tor Obrestad deltar, med blant annet et innslag fra et radioprogram fra 1962 der Georg Johannessen og Stein Mehren diskuterer. (Hvorfor ligger sånt og støver ned i NRKs arkiver? Sukk...)

7.1.09

Paal-Helge Haugen om Inger Christensen + opplesning



Dra til ca. 6 min og 10 sekunder, så starter innslaget.

5.1.09

Inger Christensen er død 73 år gammel

For meg blir hun først og fremst husket for diktsamlingen Alfabet:

Inger Christensens dikt ”Alfabet” (1981) begynner med verselinjene:

alfabeterne findes
alfabeternes regn
regnen der siler
nåden lyset

Diktet er et verk som i sin struktur baserer seg på alfabetet og Fibonaccis tallrekke. Den engelske oversettelsen var inspirasjon for Julianas Spahrs diktsamling fra 2005. Alfabet ble først oversatt til engelsk i 2001. Det handlet vel egentlig om atombomben og ved å ramse opp alt som findes oppnåes en sterk kontrast til de gangene Nagasaki, Hiroshima og atombombens nevnes i diktet... Ellers er jo Inger Christensen et eksempel på at det ikke er antallet dikt et poet skriver som bestemmer hvilken betydning og gjennomslag poeten kommer til å få.


Alfabet finnes oversatt til norsk. og svensk:

duvorna finns; drömmarna, dockorna
dråparna finns; duvorna, duvorna;
dis, dioxin och dagarna; dagarna
finns; dagarna döden; och dikterna
finns; dikterna, dagarna, döden


Fint å lese og sammenligne i nordiske språkene.

UTGIVELSER

Lys (digte, 1962)

Græs (digte, 1963)

Evighedsmaskinen (roman, 1964)

Azorno (roman, 1967)

Det (digte, 1969)

Intriganterne (skuespil, 1972)

Det malede værelse (roman, 1976)

Breve i april (digte, 1979)

Alfabet (digte, 1981)

Den store ukendte rejse (børnebog, 1982)

Del af labyrinten (essays, 1982)

En vinteraften i Ufa og andre spil (skuespil)

Mikkel og hele menageriet (børnebog, 1990)

Gedicht vom Tod (1991)

Sommerfugledalen. Et requiem (digte, 1991)

Samled digte (1998)

Hemmelighedstilstanden (essays, 2000)

2.1.09

TV-program om Hauge

Dette tv-programmet i svart-hvitt er tydelig fra en annen tid. Respekten for intervjuobjektet er fjern for dagens journalister. Artig innslag med en ung Atle Kittang. Legg merke til at Olav ikke vil sjå inn i kameraet. Interessant å se biblioteket hans også. Fint å se han lese egne dikt på arbeidsplassen sin i stua og nekter å forklare diktene til intervjueren som vil ha fasitsvar. Programmet varer i ca. 30 minutter.
Det er nærmest litt søtt med programlederens selvransakende kommentar og retoriske spørsmål i starten av programmet:

Skal man da buse inn og si: Dette er fra fjernsynet! Vi vil gjerne ha et intervju! Hvor kan vi parkere bilene? Hvor er det strømuttak? Vi må flytte om på alle møblene osv… osv… Mer en noe annet sted virker dette som helligbrøde. Og meget uklokt hvis man skal komme inn på mennesket Olav H. Hauge. I massemedienes tidsalder må man gjerne bli sett for å bli hørt, og Olav H. Hauge hører til dem som bør bli hørt, men er det så sikkert at han selv bryr seg så meget om det. Verken i diktningen eller i livsførselen er det noe som tyder på det…

Tilbakeblikk på 1960-tallet

Januar står i 1960-tallets tegn

Vi tar et tilbakeblikk i norsk poesi og bruker januar til å se nærmere på diktsamlinger som kom ut på 1960-tallet. I første omgang det første året: 1960. Leserne der ute kan komme med forslag til hva vi skal se nærmere på. Hvis noen vil bidra med tekster så er det også mulig. Foreløpig er jeg på research-stadiet. Men viktige poeter blir nok: Georg Johannesen, Kate Ness, Stein Mehren, Eldrid Lunden, Paal-Helge Haugen, Tarjei Vesaas, Jan Erik Vold, Olav H. Hauge... det er navn jeg kommer på i farta. Men først rettes forstørrelsesglass altså mot 1960. Og det vil muligens dukke opp et eller annet uforutsigbart som ikke finnes i litteraturhistorienes oppgulp.

Nytt år og nye muligheter

Godt nytt år til alle blogglesere...

Tid for en kort oppsummering av poesiåret 2008. I vår uformelle avstemming av årets diktsamling ble følgende poeter nevnt:
- Juliana Spahr (oversatt av Storholmen/Bakke)
- Geir Gulliksen
- Hilde Myklebust
- Irene Larsen
- Ingvild Burkey
- Erlend Nødtveit
Håkon Øvreås, Janne Fatland, Cecilie Løveid og Øyvind Rimbereid ble også nevnt.

Jeg tar meg tid til en liten kåring her: (si gjerne ifra hvis dere er uenig)

Årets nykommer: Erlend O. Nødtveit: Harudes
En nyskapende og original samling som rommer et vidt blikk for fortida og framtida. Til tider suggereres vi inn i en profetisk undergangsstemning, men samtidig skaper språklige og historiske referanser et stort lerret der fantasien kan utfolde seg. Et musikalsk og rocka språk som utsetter forståelsen, men som etterhvert åpner for forbindelser i tid og mytologi.

Årets kritikerfavoritt og prisvinner: Øyvind Rimbereid: Herbarium
Tulipaner vil aldri bli det samme igjen. I lys av finanskrisen må dette diktet være årets mest elegant formulerte samfunnskritikk. Snakk om timing og prisene drysser inn. Jeg er spent på om juryen for Nordisk Råds litteraturpris oppdager kvaliteten til denne boka.

Årets viktigste diktutgivelse: Juliana Spahr: Alle med lunger kopla saman
Diktsamlingen er et politisk manifest. Vi er alle i samme båt, men klarer ikke stoppe irrasjonelle handlinger på det politiske planet. Et flott etterord gjør rede for poeter som har inspirert henne, fra Sapfo og Inger Christensen, som formale ekko i samlingen. Hun kombinerer det lyriske og det samfunnskritiske på en forbilledlig måte.

Årets personlige favoritt: Ingvild Burkey: Den mest tenkelige av alle verdener
Dette er fordi jeg gjenkjenner en poetisk tenkemåte fra min egen skriving. Rett og slett. Med Geir Gulliksen som en god nr. 2. Har ikke helt fått grepet på denne diktsamlingen ennå.

Årets veteran: Paal-Helge Haugen: Kvartett.
En samling som krever sin leser og som nok blir stående i norsk litteratur som en av de store utgivelsene i 2008. Jeg synes allerede den har veldig sterke enkeltdikt, men har ikke lest de fire diktbøkene grundig nok ennå til å gripe helheten. Mange referanser krever stor oversikt over eldre europeisk litteratur.