14.1.14
Is there anybody out there?
Det var vel ein song på det klassiske albumet til Pink Floyd: The Wall. Veggen har fått byggje seg stor og sterk etter lang tids bloggepause. Men eg fekk lyst til å starte opp igjen. Blogge litt om nordisk poesi igjen. Så får me sjå... Har lest mange gode lyrikkbøker sidan sist. Vi får vel ta ei bok om gongen. Eg kjem ikkje til å fokusere på å dekkje bokhausten eller lese alt, men lager heller omtalar av det eg liker. Eg er ingen kritikar. Berre ein slags poesientusiast. Me bloggast!
13.9.12
Long time no see...
Høst og nye diktsamlinger
Det er lenge siden jeg har skrevet noen innlegg i denne bloggen. Jeg vet ikke om det fremdeles er noen som kan finne på å lese den lenger, men jeg prøver meg litt for å se om det er noen respons der ute. Jeg har tatt en pause fra poesien. Alvorlig sykdom i familien har ført til at det har vært en av mange ting som jeg har måtte priotere bort. Men jeg klarer ikke helt å holde meg borte. Jeg merker at når høsten kommer så er jeg interessert i hva som kommer av nye diktsamlinger. Kanskje blir det noen innlegg utover høsten. Jeg føler at jeg har overskudd til noen innlegg framover.Høstlig hilsen
Erik Boye
7.6.11
Nokre versjonar av Anna
Anna Kleiva - Ti liknande versjonar
Jeg merker at jeg umiddelbart liker måten å skrive dikt på. Uten titler, fast tegnsetting og med linjeskift som drar deg rastløs videre med inn i teksten. En slags cool strøm av bevisshet i diktene. Det er sanselig og visuelt. Det er en god del selvkommentering og slang. Man kan vel kanskje si at de handler om en identitet som er i en veldig utvikling. I et dikt skriver hun:
(...)
eg sprang med dei gamle
ansikta mine dryssande i
komethalar bak meg
ville riste dei
av, alle mine måtar å vere Anna på
(...)
s. 58
Anna er søkende og lengter både tilbake og framover. Her finner vi lengselen etter å ligge på asfalten i vårsola igjen som hun gjorde som 15åring, og å forsvinne i bli mista av syne i Tokyo eller slå av mobilen og forsvinne:
(...)
kunne skru av mobilen og forsvinne til og med
i Sverige, eit raudt hus
i Järvsö og aldri skru på igjen
aldri skru Anna på igjen
berre liksom dra ei
hand over ansiktet og vere
ugjenkjenneleg
nytt skal, same smak
på eggeplomma
(...)
s. 59
Diktene beskriver fragmenter av kjærlighetsforhold. Det er en lek og en slags distanse i patosen, slik at det aldri blir påtrengende:
(...)
eg sto att
klassisk/forlaten
som om eg aldri hadde vore
såra før, var ei rein
lykkepille
utan tunge å
smelte på.
s. 33
Tittelen på diktsamlingen stammer fra et dikt er Anna setter ord på en lengsel etter noe mer enn det vanlige kjærlighetsforholdet:
(...)
eg har så mange slike
historier, du fins allereie i
ti liknande versjonar
åh ver litt meir
enn ei historie eg fortel
enn ei historie som kling så fint
at ho ikkje tør ende
s. 47
Dette er dikt som byr på seg selv. De er sanselig presise og en humoristisk lek med klisjèer. De har kresne bilder som viser både en livsfølelse full av tillit og sårbarhet og samtidig en leken distanse. Anbefales!
Mer om diktsamlingen her:
4.4.11
Alabama? av Helge Torvund
lyset
du treng
finst
Med disse lakoniske ordene åpner Torvund sin nye diktsamling. Vi kan velge å se ordene i forhold til mørke erfaringer knyttet til farens død og kreftsykdommen. I all lidelse og sorg består likevel livet i sin skjønnhet: i naturen, i kunsten, i kjærligheten, i diktene og musikken. Referansene til kultur er mange i denne diktsamlingen og utgjør et slags lysende kraftsenter i boka. Det finnes musikalske referanser til Bob Dylans All along the Watchtower i "Kjøpesenteret lyser", The Shadows' Apache i "Lange Modigliane-halsar", Dylan i "What did you hear, my blue eyed son?", Olivier Messiaens fuglesymfoni i "Sampla", John Cage i samme dikt. I delen som heter Sveve ut frå sjette etasje består av fire Nokturne-dikt som betyr noe sånt som musikalske komposisjoner for å beskrive natta. Vi befinner oss på både i en konkret natt på universitetssykehuset i Stavanger, men også en slags sjelelig mørke der musikken fra Jimmy Smith, Rolling Stones, London Bach Choir, Ravi Shankar og Leonard Cohen danner utgangspunktet for lysende diktmeditasjoner.
Lyssmeden
Vi kan også se lys-metaforen som et gjentatt motiv i forfatterskapet. Her er det mest "innlysende" å se tilbake til Lyssmeden fra 1983, som var et gjennombrudd for Torvund. Smed i betydningen ordsmed. Musikk, sansing, lys, ord og følelser smelter ofte sammen i diktene til Torvund. Det musikalske finnes i sansningen av naturen: "Vårlyset hyler med iltre gitarer av vind". I teksten "Diktet syg til seg mørker" skriver han om diktet som det skulle være et instrument: "Eg legg dette diktet ned i eit spesiallaga etui av mørkt tre / fora med grøn fløyel." Og i diktet "Farveldikt 1" tar han "farvel til celloen som søv i skogens øyra". Musikk, natur og sansning flyter sammen til en intuitiv visjon. Noen ganger kommer visjonen som en kritisk røst: "Alle hjarte veit / at dette er langt heimefrå" (Kjøpesenteret lyser), mens andre ganger som i "Brått framme" som en religiøs epifani: "Alle liv er fullkomne i kvar augneblink. Kvart nå"
En urolig vandrer
Etter ca. 36 bokutgivelser får jeg følelsen av helt fra starten av boka at Torvund har behov for en slags oppsummering, kanskje fordi han ikke er redd for å ta med det personlige. I diktet "Far har reist" tar han et siste farvel med faren sin. "Alle andre år og somrar / har eg bare sett bloddropesvermaren / borti sandynene." Vi får en inntrykk at noe er annerledes. I titteldiktet skriver han: "Eg sa at eg hadde levd eit langt liv med ord i alle slags storleiker". Og i diktet "Farveldikt I" får vi en følelse av vandrerens uro:
Å seie farvel på denne måten er å venda attende for å vera
den ein er Er å reisa gjennom desse
prerafaellitiske landskapa og kjenne ein stigande song av
melankolsk glede Eg vil stå her
til eg stig fram av meg sjølv og kanskje vil det skje i form
av en rød gitar
Litterære referanser
Det er mange forfattere og figurer som dukker opp i denne diktsamlingen. Det mest tydelige er Charles Baudelaire i diktet "Alabama?" Han lanserer en slags poetikk: "På veg frå eit ord til eit dikt sa Baudelaire må me kna denne søla om / til gull". En parallell mellom Baudelaire og Torvund er at de finner gull der ingen andre i utgangspunktet leter etter det. Helge Torvund har bevisst valgt å være stedfast og være tilstede i hverdagen gjennom sine dikt, å besjele sitt nære landskap, på samme måte som Baudelaire valgte sine motiv som ingen andre romantiske poeter ville beskrive. Underverdenen i Paris og naturen i Ogna er vel i utgangspunktet samme søla. Det kommer an på poeten som knar.
En sansende poet
Det finnes mange grunner for at poeten ikke først og fremst bør være en tenker, men derimot en sanser i språket. Det er innlysende at det finnes mange gode tenkere og filosofer som benytter seg av et språk som hører begrepstenkningen til. Mens filosofen skriver sine abstrakte metainnsikter, skriver poeten konkret ut fra det som er til, det som går gjennom hans synsfelt, det han kan sanse i rommet, luften, lyset, havet og tiden. I diktet "Kontakt" prøver Torvund å fange inn den mystiske innsikten som ofte rammer poeter, en slags enhetsmystikk knyttet til det konkrete nå. "Målet er / å fylle diktrommet / diktramma / med det som gjev deg / ei kjensle av nåheit". Dette kan knyttes til zenbuddistisk oppvåkning og innsikt. Eller til den europeisk mystiker som Mester Eckhart som knytter det å være seg selv til å gi avkall på identifikasjon og bindinger til det ytre livet og åpne seg for det tidløse, konkrete nå.
Stedbundet og surrealistisk
Det er noe ved Torvund som alltid er konkret, troverdig og sanselig. Han er også en poet som i stor grad har tatt opp seg det lokale stedet: Ogna i Hå kommune. Jeg tviler ikke på at han har sett "bloddropesvermaren" ved sanddynene i diktsamlingens første dikt. Selv om han kan skrive surrealistiske dikt som "Med mor og far i frakkelomma" (s. 56) med drømmeaktig motiv, så ser jeg for meg poeten stå opp med rester av drømmer og notere ned. Det minner meg om noe som Tomas Tranströmer en gang sa i et intervju om at han hadde sett alt i sine dikt, selv hvor surrealistisk det kan være. Det er nettopp de diktene i denne samlingen som er preget av surrealisme som jeg liker best: "Kjøpesenteret lyser", "Alabama", "Med mor og far i frakkelomma" Jeg liker at Baudelaire kommer fram i skyggen av en vegg, at noen spiller høye gitarsoloer ved kjøpesenteret, at han går ombord i et lysskip... Det korresponderer også med kunstreferansene i boka: Pierre Bonnard i diktet "Bonnard", Litsa Spahti i diktet "Sampla", Paul Klee i diktet "Ein gyllen fisk". Også broren Gunnar Torvund er nevnt. Helge Torvunds forkjærlighet for modernistisk og avantgardistisk kunst, men også roen lyset i kunsten gir han, som i diktet "Sølvsmeden":
Eg stig ut
av drosjen
og ser brått
at bror min
har plassert
en fugl eit fjell
ei sol
utenfor
onkologisk avdeling
Eg går inn døra
med eit smil
Granitthodet i stilla
på venterommet
for strålebehandling
Sekundet
før cellegifta
verkar i kroppen
Redsla
for operasjonen
Og roa eg kjenner
inni meg
Her er et portrett av "lyssmeden": Paul Klees The Blacksmith:
du treng
finst
Med disse lakoniske ordene åpner Torvund sin nye diktsamling. Vi kan velge å se ordene i forhold til mørke erfaringer knyttet til farens død og kreftsykdommen. I all lidelse og sorg består likevel livet i sin skjønnhet: i naturen, i kunsten, i kjærligheten, i diktene og musikken. Referansene til kultur er mange i denne diktsamlingen og utgjør et slags lysende kraftsenter i boka. Det finnes musikalske referanser til Bob Dylans All along the Watchtower i "Kjøpesenteret lyser", The Shadows' Apache i "Lange Modigliane-halsar", Dylan i "What did you hear, my blue eyed son?", Olivier Messiaens fuglesymfoni i "Sampla", John Cage i samme dikt. I delen som heter Sveve ut frå sjette etasje består av fire Nokturne-dikt som betyr noe sånt som musikalske komposisjoner for å beskrive natta. Vi befinner oss på både i en konkret natt på universitetssykehuset i Stavanger, men også en slags sjelelig mørke der musikken fra Jimmy Smith, Rolling Stones, London Bach Choir, Ravi Shankar og Leonard Cohen danner utgangspunktet for lysende diktmeditasjoner.
Lyssmeden
Vi kan også se lys-metaforen som et gjentatt motiv i forfatterskapet. Her er det mest "innlysende" å se tilbake til Lyssmeden fra 1983, som var et gjennombrudd for Torvund. Smed i betydningen ordsmed. Musikk, sansing, lys, ord og følelser smelter ofte sammen i diktene til Torvund. Det musikalske finnes i sansningen av naturen: "Vårlyset hyler med iltre gitarer av vind". I teksten "Diktet syg til seg mørker" skriver han om diktet som det skulle være et instrument: "Eg legg dette diktet ned i eit spesiallaga etui av mørkt tre / fora med grøn fløyel." Og i diktet "Farveldikt 1" tar han "farvel til celloen som søv i skogens øyra". Musikk, natur og sansning flyter sammen til en intuitiv visjon. Noen ganger kommer visjonen som en kritisk røst: "Alle hjarte veit / at dette er langt heimefrå" (Kjøpesenteret lyser), mens andre ganger som i "Brått framme" som en religiøs epifani: "Alle liv er fullkomne i kvar augneblink. Kvart nå"
En urolig vandrer
Etter ca. 36 bokutgivelser får jeg følelsen av helt fra starten av boka at Torvund har behov for en slags oppsummering, kanskje fordi han ikke er redd for å ta med det personlige. I diktet "Far har reist" tar han et siste farvel med faren sin. "Alle andre år og somrar / har eg bare sett bloddropesvermaren / borti sandynene." Vi får en inntrykk at noe er annerledes. I titteldiktet skriver han: "Eg sa at eg hadde levd eit langt liv med ord i alle slags storleiker". Og i diktet "Farveldikt I" får vi en følelse av vandrerens uro:
Å seie farvel på denne måten er å venda attende for å vera
den ein er Er å reisa gjennom desse
prerafaellitiske landskapa og kjenne ein stigande song av
melankolsk glede Eg vil stå her
til eg stig fram av meg sjølv og kanskje vil det skje i form
av en rød gitar
Litterære referanser
Det er mange forfattere og figurer som dukker opp i denne diktsamlingen. Det mest tydelige er Charles Baudelaire i diktet "Alabama?" Han lanserer en slags poetikk: "På veg frå eit ord til eit dikt sa Baudelaire må me kna denne søla om / til gull". En parallell mellom Baudelaire og Torvund er at de finner gull der ingen andre i utgangspunktet leter etter det. Helge Torvund har bevisst valgt å være stedfast og være tilstede i hverdagen gjennom sine dikt, å besjele sitt nære landskap, på samme måte som Baudelaire valgte sine motiv som ingen andre romantiske poeter ville beskrive. Underverdenen i Paris og naturen i Ogna er vel i utgangspunktet samme søla. Det kommer an på poeten som knar.
En sansende poet
Det finnes mange grunner for at poeten ikke først og fremst bør være en tenker, men derimot en sanser i språket. Det er innlysende at det finnes mange gode tenkere og filosofer som benytter seg av et språk som hører begrepstenkningen til. Mens filosofen skriver sine abstrakte metainnsikter, skriver poeten konkret ut fra det som er til, det som går gjennom hans synsfelt, det han kan sanse i rommet, luften, lyset, havet og tiden. I diktet "Kontakt" prøver Torvund å fange inn den mystiske innsikten som ofte rammer poeter, en slags enhetsmystikk knyttet til det konkrete nå. "Målet er / å fylle diktrommet / diktramma / med det som gjev deg / ei kjensle av nåheit". Dette kan knyttes til zenbuddistisk oppvåkning og innsikt. Eller til den europeisk mystiker som Mester Eckhart som knytter det å være seg selv til å gi avkall på identifikasjon og bindinger til det ytre livet og åpne seg for det tidløse, konkrete nå.
Stedbundet og surrealistisk
Det er noe ved Torvund som alltid er konkret, troverdig og sanselig. Han er også en poet som i stor grad har tatt opp seg det lokale stedet: Ogna i Hå kommune. Jeg tviler ikke på at han har sett "bloddropesvermaren" ved sanddynene i diktsamlingens første dikt. Selv om han kan skrive surrealistiske dikt som "Med mor og far i frakkelomma" (s. 56) med drømmeaktig motiv, så ser jeg for meg poeten stå opp med rester av drømmer og notere ned. Det minner meg om noe som Tomas Tranströmer en gang sa i et intervju om at han hadde sett alt i sine dikt, selv hvor surrealistisk det kan være. Det er nettopp de diktene i denne samlingen som er preget av surrealisme som jeg liker best: "Kjøpesenteret lyser", "Alabama", "Med mor og far i frakkelomma" Jeg liker at Baudelaire kommer fram i skyggen av en vegg, at noen spiller høye gitarsoloer ved kjøpesenteret, at han går ombord i et lysskip... Det korresponderer også med kunstreferansene i boka: Pierre Bonnard i diktet "Bonnard", Litsa Spahti i diktet "Sampla", Paul Klee i diktet "Ein gyllen fisk". Også broren Gunnar Torvund er nevnt. Helge Torvunds forkjærlighet for modernistisk og avantgardistisk kunst, men også roen lyset i kunsten gir han, som i diktet "Sølvsmeden":
Eg stig ut
av drosjen
og ser brått
at bror min
har plassert
en fugl eit fjell
ei sol
utenfor
onkologisk avdeling
Eg går inn døra
med eit smil
Granitthodet i stilla
på venterommet
for strålebehandling
Sekundet
før cellegifta
verkar i kroppen
Redsla
for operasjonen
Og roa eg kjenner
inni meg
Her er et portrett av "lyssmeden": Paul Klees The Blacksmith:
10.2.11
Diktets utsigelsessituasjon
Hvem sier noe?
Noen ganger er det fruktbart å danne seg et bilde av situasjonen som utgjør utsigelsen i diktet. Vi må ser for oss en situasjon som kan få innholdet i diktet til å falle på plass. Man kan stille seg spørsmålet om utsigelsen er en sentral del av diktet. Det ligger et slags detektivarbeid i det å finne situasjonen som diktet kan ses i lys av: Å belyse hvem som sier noe. I mye modernistisk lyrikk har jeg'et en tilbaketrukket rolle. Ofte kvier jeg'et seg for å i det hele tatt dukke opp. Men det skal mye til for å fjerne blikket og bevissthetens tilstedeværelse i diktet. Tekster som bryter med det ytringsaktige og fjerner utsigelsessituasjonen, krever ofte en anarkjennelse av tekstens autoritet, som ideologi, visdom og andre premisser. Ofte kan det være avslørende å stille det enkle spørsmålet: hvem sier hva til hvem. Det kan være en måte å ta avstand fra tekstens autoritet.
Et diktet barn
Monica Aastrongs siste diktsamling "Et diktet barn" er interessant i denne sammenhengen. Hvem er det som sier noe her? I tillegg til diktets jeg, kommer også barnet til orde i disse diktene: "jeg diktet et barn // det gir meg ikke fred" lyder det i åpningsdiktet. Utsigelsessituasjonen er en dialog mellom jeg'et og det oppdiktede barnet. Barnet er en stemme som dukker opp i bevisstheten til til det skrivende jeg'et: "er jeg en jente // spør barnet". Det er en tydelig mangel på realisme i barnets språk. Teksten legger ikke skjul på at stemmen i bevisstheten er en del av jeg'ets språk. Utsigelsessituasjonen som speiles er ikke en realistisk situasjon, men utforskningen av bevissthetens drama, en dialog mellom forskjellige roller som teksten kan innta eller en slags drøm der identitene forvandles og bytter roller. Hele teksten undergraver en realitisk situasjon, men samtidig må den koble seg opp mot det konkrete mor/barn-forholdet. En mann dukker opp i teksten, en farsfigur: "Det er faren min, sier barnet. Han sier at han er faren min // Du skal ikke være her, sier jeg til han."
Jeg får et inntrykk av at Monica Aasprong utforsker rikdommen som ligger der for de som lytter til bevissthetens mange krumspring og sammenbrudd. Det meste som foregår er underbevisste prosesser. Enkle handlinger i hverdagen er ofte utgangspunktet for denne underlige forvanlingen som oppstår. Det oppstår et fenomen som heter "action errors" som karakteriseres ved distraksjon og endring av en bevisst prosess med kontekst til en kontekstfri underbevisst prosess. Dette gir ofte teksten et absurd og latterlig preg som undergraver ethvert forsøk på plassere utsigelsessituasjonen. Teksten blir en utforskning av en dialogisk bevissthets relasjon til diktning.
Noen ganger er det fruktbart å danne seg et bilde av situasjonen som utgjør utsigelsen i diktet. Vi må ser for oss en situasjon som kan få innholdet i diktet til å falle på plass. Man kan stille seg spørsmålet om utsigelsen er en sentral del av diktet. Det ligger et slags detektivarbeid i det å finne situasjonen som diktet kan ses i lys av: Å belyse hvem som sier noe. I mye modernistisk lyrikk har jeg'et en tilbaketrukket rolle. Ofte kvier jeg'et seg for å i det hele tatt dukke opp. Men det skal mye til for å fjerne blikket og bevissthetens tilstedeværelse i diktet. Tekster som bryter med det ytringsaktige og fjerner utsigelsessituasjonen, krever ofte en anarkjennelse av tekstens autoritet, som ideologi, visdom og andre premisser. Ofte kan det være avslørende å stille det enkle spørsmålet: hvem sier hva til hvem. Det kan være en måte å ta avstand fra tekstens autoritet.
Et diktet barn
Monica Aastrongs siste diktsamling "Et diktet barn" er interessant i denne sammenhengen. Hvem er det som sier noe her? I tillegg til diktets jeg, kommer også barnet til orde i disse diktene: "jeg diktet et barn // det gir meg ikke fred" lyder det i åpningsdiktet. Utsigelsessituasjonen er en dialog mellom jeg'et og det oppdiktede barnet. Barnet er en stemme som dukker opp i bevisstheten til til det skrivende jeg'et: "er jeg en jente // spør barnet". Det er en tydelig mangel på realisme i barnets språk. Teksten legger ikke skjul på at stemmen i bevisstheten er en del av jeg'ets språk. Utsigelsessituasjonen som speiles er ikke en realistisk situasjon, men utforskningen av bevissthetens drama, en dialog mellom forskjellige roller som teksten kan innta eller en slags drøm der identitene forvandles og bytter roller. Hele teksten undergraver en realitisk situasjon, men samtidig må den koble seg opp mot det konkrete mor/barn-forholdet. En mann dukker opp i teksten, en farsfigur: "Det er faren min, sier barnet. Han sier at han er faren min // Du skal ikke være her, sier jeg til han."
Jeg får et inntrykk av at Monica Aasprong utforsker rikdommen som ligger der for de som lytter til bevissthetens mange krumspring og sammenbrudd. Det meste som foregår er underbevisste prosesser. Enkle handlinger i hverdagen er ofte utgangspunktet for denne underlige forvanlingen som oppstår. Det oppstår et fenomen som heter "action errors" som karakteriseres ved distraksjon og endring av en bevisst prosess med kontekst til en kontekstfri underbevisst prosess. Dette gir ofte teksten et absurd og latterlig preg som undergraver ethvert forsøk på plassere utsigelsessituasjonen. Teksten blir en utforskning av en dialogisk bevissthets relasjon til diktning.
du drømte at du ble bitt av en hundnei sier barnet det der har aldri vært min drøm
jo, du drømte
jeg skal dikte meg ut av ditt grep
sier barnet
7.2.11
Diktkammeret er 10 år!
Her er alle månedsvinnerne:
* 2001 - Feb - Mars - April - Mai - Juni - August - September - Oktober - November - Desember
* 2002 - Jan - Feb - Mars - April - Mai - Juni - August - September - Oktober - November - Desember
* 2003 - Jan - Feb - Mars - April - Mai - Juni - August - September - Oktober - November - Desember
* 2004 - Jan - Feb - Mars - April - Mai - Juni - August - September - Oktober - November - Desember
* 2005 - Jan - Feb - Mars - April - Mai - Juni - August - September - Oktober - November - Desember
* 2006 - Jan - Feb - Mars - April - Mai - Juni - August - September - Oktober - November - Desember
* 2007 - Jan - Feb - Mars - April - Mai - Juni - August - September - Oktober - November - Desember
* 2008 - Jan - Feb - Mars - April - Mai - Juni - August - September - Oktober - November - Desember
* 2009 - Jan - Feb - Mars - April - Mai - Juni - August - September - Oktober - November - Desember
* 2010 - Jan - Feb - Mars - April - Mai - Juli - August - September - Oktober - November - Desember
3.1.11
Ettertanke...
Det kan være nyttig å minne både meg selv og andre om hensikten med denne bloggen. Hovedhensikten er å følge med på ting som skjer i Norden på poesifronten og ved hjelp av lenker og korte artikler holde interesserte lesere oppdatert. Målgruppen er mennesker som leser samtidspoesi. Kanskje fyller denne bloggen en tomrom, en manglende oversikt over utgivelser, anmeldelser og omtaler. Jeg har holdt på med dette siden mars 2005 med enkelte små avbrudd. Det som er nytt i 2010 er en såkalt Page på Facebook som dere ser bilde av under:
Det hadde vært interessant å se på mulighetene for å lage en såkalt applikasjon for iPad eller andre nettbrett. Jeg har sett at forlagene i større grad (se kolonforlag.no) legger ut smakebiter fra diktsamlingene. Gyldendal har laget en applikasjon som heter Dagens dikt. Hvis det i større grad ville vært mulig å bruke dikt fra diktsamlingene i en slik applikasjon, så ville nok vært interessant for å gruppe brukere som har denne interessen. Men applikasjonen bør nok være gratis og basert på non-profit. En eventuell utvikling, drift og kanskje lønn til innholdsleverandører ville være basert på donasjoner og støtte fra brukere, forlag og kanskje statlig støtte.
Før jeg blir for vidløftig må jeg være ærlig å si at det ikke har vært av de mest inspirerende årene siden jeg startet i mars 2005. Jeg har i perioder vurdert å legge ned hele bloggen, men nå har jeg bestemt meg for å drive fram til sommeren. Så får vi se hva som skjer..
Ha et godt nytt år!
Det hadde vært interessant å se på mulighetene for å lage en såkalt applikasjon for iPad eller andre nettbrett. Jeg har sett at forlagene i større grad (se kolonforlag.no) legger ut smakebiter fra diktsamlingene. Gyldendal har laget en applikasjon som heter Dagens dikt. Hvis det i større grad ville vært mulig å bruke dikt fra diktsamlingene i en slik applikasjon, så ville nok vært interessant for å gruppe brukere som har denne interessen. Men applikasjonen bør nok være gratis og basert på non-profit. En eventuell utvikling, drift og kanskje lønn til innholdsleverandører ville være basert på donasjoner og støtte fra brukere, forlag og kanskje statlig støtte.
Før jeg blir for vidløftig må jeg være ærlig å si at det ikke har vært av de mest inspirerende årene siden jeg startet i mars 2005. Jeg har i perioder vurdert å legge ned hele bloggen, men nå har jeg bestemt meg for å drive fram til sommeren. Så får vi se hva som skjer..
Ha et godt nytt år!
24.12.10
22.12.10
21.12.10
15.12.10
14.12.10
13.12.10
12.12.10
10.12.10
9.12.10
8.12.10
6.12.10
4.12.10
3.12.10
Abonner på:
Innlegg (Atom)