Ut og inn av natur

Gjennom hele forfatterskapet er Økland i dialog med naturen, men det er alltid med en original vri etter vendingen i forfatterskapet. Han vender ikke tilbake til det ekspressive og sentrallyriske som preget inngangen til forfatterskapet, men kanskje ligger det der likevel.

Naturen der ute - den store som ventar - med alle sine kretsløp og utsikter: Ein garderobe. Her heng dei store kjenslene når dei ikkje blir nytta. Her i naturen - den store - heng venleikskjensla klar, ingenting er for lite for den. Her heng den store attkjenningsgleda, her angsten, her nytinga av å puste, her den kosmiske einsemda, her lengten, lengten til kva som helst. Kjensler ein ikkje finn att, eller som er i vegen om ein hengjer dei frå seg innadørs. Men ute i garderoben heng alle trygt. Det krevst berre at ein har med seg sitt eige påskot, så får ein utlevert akkurat den kjensla som passar

(frå Når ikkje anna er sagt 1991)

Det er kanskje en av de største bragdene med forfatterskapet til Økland, at han viser vei ut av naturlyrikken og inn i den igjen: som en kokk, som etter sine reiser ut i verden, kommer tilbake og fornyer norske mattradisjoner.

Det øklandske

Det er først med diktsamlingen Vandreduene at Einar Økland vender seg bort fra den klassiske naturmetaforikken og det litt høystemte toneleiet som preget de to første samlingene. Vi møter dikt som har en litt slentrende og uhøytidelig talemålsrytme:

ÅTVARING TIL DEI SOM FØRER EIT USUNT LIV

det er usunt å døy
det vil lett spreie seg
og bli ein mote
til slutt blir det jamvel ein vane
heilt ureflektert

og så fører det gjerne med seg
ein lei pessimisme
ein trur liksom ikkje lenger
på det evige liv

(fra Vandreduene 1968)

1963 - Einar Økland debuterer

I 1963 debuterer Einar Økland med diktsamlingen "Ein gul dag". Det er starten på et langt og viktig forfatterskap i norsk litteratur som spenner over flere sjangre. Han har selv uttalt (husker ikke helt hvor) at han ikke var helt fornøyd med debutsamlingen. Han hadde muligens ikke ennå funnet sin stemme, og var kanskje preget av en viss formløs leting eller epigoneri. Jeg er ikke helt sikker ennå. Jeg leste diktene i helga og har ennå ikke gjort meg opp noe mening. Debutsamlinger er alltid viktige fordi de ofte er et skritt inn i en ny verden. Man gjør navnet sitt kjent. Jeg fant en anmeldelse i VG av Arne Hannevik med overskriften: "Svak debut". Man kan jo forestille seg hva det gjør med en 23-årig debutant når han får formuleringer som: ....dette er tynne saker ....Ikke fatter jeg hva Økland har villet uttrykke, og klosset er også måten han sier det på... diktene har en tendens til å flyte ut .. spriker til mange sider uten å samles, slengt i ansiktet. Men anmelderen trekker fram et enkeltdikt med lakonisk uttrykksmåte. Nå skal man være forsiktig med å la en anmelder få bestemme ettermælet til en diktsamling. Kanskje er det nettopp det kritikerne kritiserer som blir kjennetegnet på det som de liker senere i forfatterskapet.

Her er diktet anmelderen trekker fram:

Tei med din von.
Tal med di hand.
Ikkje tel stjerner.
Tel sand.

Gløym du har kjærleik,
hugs du har hat.
Ikkje lag songar.
Lag mat!

Munnar skal mettast.
Krefter skal strøyme.
Når alle er vakne,
då skal me drøyme!

P.S fra Billedskrift (1962)

attesten er utskrevet årsaken klarlagt håret skal gres hendene skal foldes speilet holdes opp og dugges ikke men etter at giften er sluttet å virke skal jeg stå opp ta klærne av og vaske dem henge dem ut på balkongen i solen for at du skal se jeg er hjemme

For de som vil gå dypere

Silje Marie Stavrum Norevik har skrevet en masteroppgave: "La sjøgress gro over lyset". Lesninger i Kate Næss´ poetiske univers i lys av Maurice Blanchots litteraturfilosofi

Oppgaven finner du her i PDF-format

1962 - Kate Næss

I 1962 kom Kate Næss med debutsamlingen Billedskrift.

Kate Næss (født 1938 i Oslo, død 1987) var en norsk lyriker. Hun utga bare tre diktsamlinger - i perioden 1962 til 1969, men regnes som en av de mest interessante norske lyrikere fra 1960-åra. Jan Erik Vold har kalt henne «sekstitallets hemmelige dronning.» Hun viser en sterk billedskapende evne i diktene sine, og bildene befinner seg ofte i grenselandet mellom drøm og absurd virkelighet. Diktene hennes kan være utadvendte og hverdagsnære, men hun kan også dikte om livsangst og fremmedfølelse i sensymbolistisk tradisjon. Næss var en av pionerene i Club 7 i Oslo og en av de første som opptrådte i jazz & poetry-sjangeren i Norge. Hun har også gjendikta amerikansk og tysk lyrikk.

En av gåtene knyttet til dette forfatterskapet er hvorfor hun sluttet å skrive?

Hun avslutter sin siste samlingen fra 1969 med følgende strofe:

Vi er på sporet
etter en ny og bedre virkelighet
som skal finnes ikke så langt herfra
Den ligger forhåpentlig
i nærheten av
det hjertet forstår.


Tidligere hadde hun satirisk bemerket at:

Virkeligheten forlater oss
som en rotte

Kanskje finnes det en slags eksistensiell forklaring på denne tausheten fra 1969 fram til 1987 da hun dør av kreft.