12.2.07

Arme kritikere hyller en arm mann

Kritikerstandens unisone hyllest til Solstads siste roman provoserer meg. Og jeg fikk lyst til å bruke litt plass her til å rakke ned på den. Jeg leste den i jula og ble ikke imponert. Det er flere ting i romanen som virker konstruert. Den har ikke det samme autentiske trøkket som jeg synes flere av hans tidligere romaner har. Det virker som om han har konstruert denne skikkelsen for å kunne si at USAs diplomat i London ligner en gris.

Forholdet til tvillingsøstrene og diplomatsønnen som drar til Afganistan virker malplassert. Metaperspektivet har vi hørt før på 1980-tallet. Ved å insistere på at bipersoner er viktige skaper han en spenning i forhold til den egentlige romanen, som igjen kun er en konstruksjon. Hva er det med denne diplomaten for fortjener en roman, jo, han var radikal under studietiden, som tilfeldigvis sammenfaller med Dag Solstads egen studietid på Blindern. Nå må jeg virkelig få si at forventningene mine ble brutt!

Romaner er selvfølgelig konstruksjoner, men jeg skjønner godt at Solstad proklamerer forfatterskapet sitt som avsluttet. Denne romanen mangler autentisk trøkk og bidrar ikke til å utdype eller føre inn noe nytt i kulturpessimismen som Solstad i årevis har bekjent seg til, som den arme romanfiguren er en lavtstående representant for, en som ikke lever ut sine egentlige meninger. Dette er en oppfatning som virker fordreid med vekt på det tragiske, og som mangler den innsikten i vår egen æra som vi trenger for å møte dens største utfordringer.